Bomturen til Sverige

Vi tok visstnok feil. Turen til Sverige i Juni ble ikke den siste turen grunnet svigerfars død. Mens vi var på ferie hadde det nemlig kommet brev fra den svenske vergen med en giro fra Svenske Skatt som han mente at Marius kunne løse inn i en svensk Nordea filial. Men prosedyren på dette hadde de dessverre ikke nevnt.

Alle papirene Marius behøvde for at dette skulle ordne seg, som f. eks. fullmakt fra hans eldre søster hadde jo han sendt til bostyreren i juni/juli. Så vi satt ikke på halvparten av papirarbeidet de behøvde for å kunne ordne dette. Vi hadde med andre ord kjørt hele veien fra Larvik til Strømstad til ingen nytte. Giroen som kom i posten utløper i tillegg 3. oktober. Marius orker ikke flere turer til Sverige og prøve å ordne med det svenske byråkratiet, så vi har bestemt at den svenske stat skal få beholde de 4 600 svenske kronene. Gudene skal vite at svigerfar hadde betraktelig mer i gjeld enn som så.

Så der satt vi i bilen på en parkeringsplass ved Strømdstad Torg etter tre og en halv times reise. “Tja, hva gjør vi nå?” spurte Marius meg.
– Da reiser vi hjem tenker jeg, svarte jeg bare.

Vi stoppet ved Nordby selvsagt, men vi endte ikke opp med å kjøpe noe. Fryseren er allerede full etter ferien i Danmark og jeg behøver strengt tatt ikke klær. Dessverre har de ikke noe klær til menn som er “plus size” så vi kjørte videre til Østfoldhallen. Der skulle det være en Dressmann XL slik at Marius kunne kjøpe nye bukser. Hans gamle har dessverre revnet. Massivt. “Beyond repair” og alt det der.

Etter Dressmann stoppet vi kort på Plantasjen og plukket med roser, kjørte videre opp til Tune kirke/gård og satt litt ved min venns grav. Jeg prøver å ordne det slik at vi alltid stopper og besøker graven hans når vi er på den siden av fjorden, men det er ikke alltid jeg får det til. Hans familie besøker også stadig graven og passer på. Det kunne jeg se på blomstene og lyngen som allerede var der. Det gjorde det slik at jeg nesten fikk vondt av sidemannen som hadde døde planter på sin grav da det ikke er så lenge siden han ble gravlagt heller. I løpet av den korte tiden han har vært der så har tilsynelatende ingen stellet noe særlig med gravstedet hans, og det ser alltid så sørgelig ut. Men folk sørger på forskjellig måte, og det er kanskje vanskelig for en å måtte bli minnet på savnet i hytt og pine.

For min del blir jeg ikke lenger så trist når jeg besøker min venns gravsted. Jeg sitter litt i gresset ved stenen og sludrer litt. Sludrer med Marius altså. Jeg finner det ikke i meg i sludre med stenen til en død venn. Føler at grensene for “skrulletendenser” går et sted.

Så nå blir det ikke flere Sverigeturer. Regner selvsagt ikke med gjennomkjøringen vi blir nødt til å ta i November da vi skal på julefrokost med familien i Danmark.

Den siste reisen til Sverige

(Bildet er fra en annen tur, det var egentlig fantastisk flott vær igår)

Min svigerfar døde i vår. Han var bosatt i Sverige og under verge som medførte noen utfordringer når begravelsen skulle ordnes og boet skulle skiftes. Han ble fraktet til Sarpsborg og begravd ved siden av sin kone nr 2 ved Tune kirke. Jeg har allerede en venn som ligger der, så jeg var godt kjent med stedet.

Igår tok vi reisen over fjorden og inn i Sverige for å avslutte bankkontoer som har stått i svigerfars navn og for å trekke ut de siste kronene han hadde for å kunne betale for hans begravelse. Det hadde allerede vært ganske varierende informasjon vi hadde fått når det gjaldt boet etter svigerfar, det så ikke helt ut som den svenske kommunen var helt enig med seg selv om hvor mye penger mannen satt på. Eller ikke satt på.

Først hadde vi fått vite at han hadde over 50 000 kr på sin konto, så fikk vi tre uker senere et brev om at Det var litt over 10 000 kr. Det er jo to ganske forskjellige summer, men med tanke på at hverken Ed i Sverige eller Sarpsborg kommune hadde kunne gi nok økonomisk støtte for frakt og begravelse så satte vi egentlig pris på det meste for å kunne dekke de resterende utgiftene som vi betalte fra egen lomme.

Svigerfar var en mann som hadde brent sine broer med både det ene og det andre, så det var med relativt nøktern holdning vi hadde gått gjennom med dette.

Da vi kom til banken i Sverige og forklarte situasjonen og viste frem fullmaktene fikk vi først høre at det hadde vært best om vi booket et møte i forveien, noe som var ganske uaktuelt for oss ettersom det tar oss tre timer å kjøre til denne banken fra Larvik. Heldigvis kom det en eldre ansatt på plass og var behjelpelig med å ordne opp med hvilke kontoer mannen har hatt og få dem stengt ned.

Og idet vi går ut og jeg spør hvordan det hadde gått, ettersom jeg satt og ventet i en stol et stykke unna for at de skulle få plass til å jobbe ifred, så sa Marius bare “forteller deg det i bilen”. Vi kommer til bilen, han låser dørene og gir meg konvolutten. Med 36 800 kroner… i cash. Svenske kroner riktignok, men jeg har aldri sett så mye penger før i mitt liv. Og utifra hva begravelsen og stenen har kostet så går vi faktisk i null og kan fjerne lånet som ble tatt opp for å kunne betale for det.

Bare et bittelite problem. Visste du at banker ikke lenger veksler valuta for deg? Visste du at for å veksle valuta i Vestfold, så må du reise til Torp flyplass til den ENE veksleautomaten de har? Den ENE veksleautomaten i HELE Vestfold.
Vel, da har ihvertfall mannen lært at neste gang banken spør om du vil ha store summer i cash så sier man “nei takk, overfør til kontoen min du”.

Men vi slipper å reise til Sverige og styre med boskifte noe mer ihvertfall!