Et spørsmål jeg burde ha stilt før

Marius og jeg flyttet sammen i 2003. Da bodde vi på Torstvedt i Larvik i en overpriset Labo-leilighet vi hadde funnet ved hjelp av Sosialen. Kort tid etter fikk vi internett og jeg begynte for alvor å lage og designe hjemmesider som best jeg kunne. Strengt tatt gjorde jeg ikke noe annet ettersom jeg var arbeidsledig i den perioden. Iløpet av kort tid hadde jeg satt opp en blogg som jeg fortsatte å skrive i flere år. Den møtte vel strengt tatt sin uoffisielle død i 2007 ettersom jeg hadde så store problemer med en person som hadde bestemt seg for å være min “mortal enemy” og ville ikke slutte å trakassere meg uansett hvor mye politiet og advokaten sa ifra.

Det endte med at jeg solgte domenet til en venninne som blogget litt der av og til, men til slutt falt fra da hun hadde sine egne hjemmesider å håndtere. Til slutt kjøpte jeg domenet tilbake og det er stadig en blogg der, men jeg skriver egentlig ikke noe der mer. Jeg venter til stadighet på at skrivekløen skal komme tilbake og at de vonde tankene i bakhodet skal forsvinne sånn at jeg føler at jeg KAN skrive der uten å måtte uroe meg. For til tross for heftige advokatutgifter og kontaktforbud så er jeg stadig var for å gi ham tegn til at jeg stadig er “der”.

Jeg sitter også og snoker en del på Kvinneguiden sitt Rampelys forum hvor det ofte diskuteres forskjellige bloggere som ofte har litt annen trafikk enn oss vanlig dødelig. En ting jeg har lagt merke til er at utleveringen disse bloggerne har av sine liv og sine nærmeste, om det så er nære familiemedlemmer, kjæresten eller egne mindreårige barn. Det diskuteres mye angående denne utleveringen av sine barn, nære og kjære. Og det fikk meg til å innse noe jeg burde ha kommet fram til langt tidligere.

Marius og jeg har vært sammen i over 15 år og jeg har blogget nesten hele den tiden. I den tiden har jeg skrevet mye som er ganske personlig, på engelsk for å nå flest mulig uten spesielt omtanke. Og det var først for noen dager siden mens vi var ute og gikk tur jeg stilte det spørsmålet som burde ha blitt stilt for 15 år siden.

Hvor går grensen for det jeg kan skrive om angående deg og oss? Hva er du komfortabel med?

Marius i sin øyeblikksbaserte visdom svarte ganske greit; “Ikke skriv noe du ikke er komfortabel med å bli konfrontert med.”

Så lenge jeg ikke identifiserer ham med fullt navn, tilhørig bilde og adresse samt arbeidsplassen hans, så er det tross alt det samme for ham hva jeg skriver og hvor detaljert det måtte være. Men det i seg selv har alltid vært regelen for min del, folk skal ha lov til å være private uten at jeg identifiserer dem direkte. Men så lenge jeg selv er komfortabel med å snakke om det jeg skriver og bli konfrontert med det, så var det et fett for ham.

Jeg spør meg selv hvor mange andre bloggere har denne “avtalen” gående med sine nære og barn. Jeg har forsåvidt ikke egne barn, men jeg har mange venner som har. Og det er en tidligere klassevenninne fra videregående skole som skiller seg ut. Mens halve vennelista mi hvert år legger ut hauger av barnebilder i alle former og tilstander uten særlige begrensninger, så skiller Ingeborg seg ut. Vi har ikke snakket sammen på snart 16 år, men du vet, vi er venner på facebook. Til dags dato aner jeg stadig ikke hvordan barnet til Ingeborg egentlig ser ut. Bildene hun tar er alltid med barnet vendt vekk fra kamera eller fra en annerledes vinkel.

Ingeborg syntes det er viktig å ha kontroll over bildene av sitt eget barn slik at det ikke havner steder de ikke skal, eller i verste fall gjør ham identifiserbar som øker risikoen for at noen kan utnytte dette. Hun mener at ansiktsbilder er noe som vurderes når barnet er stort nok til å forstå konseptet og eventuelle farer ved å legge ut for mye personlig informasjon på internett. Det er dessverre ikke mange nok som tenker som Ingeborg.

Livet med hjemmekontor

Sommeren 2006 reiste jeg til Danmark for å jobbe som kundesupport for et webhotellfirma som trengte noen som kunne skrive og snakke norsk. Ved dette tidspunktet hadde Marius og jeg akkurat blitt sammen igjen etter hans midtlivskrise-pause endelig var over. Jeg reiste alikevel fordi jeg visste at hjemme i Norge ville det være enda vanskeligere for meg å få jobb ettersom jeg ikke hadde høyere utdanning og et stort hull i jobbsøknaden min fra tiden hvor jeg freelancet design og programmering for småpenger.
I denne tidsperioden hadde jeg bokstavelig talt søkt på hundrevis av jobber innad i Norge, Danmark, til og med Island og Grønland. Da dette var før smarttelefoner og Post-i-Butikk skal jeg godt love deg at dama på postkontoret måtte lete lenge for å finne ut av hva portoen til Grønland faktisk var.

Jeg bodde på Sjælland i nesten et år. Sjefen lånte meg en enebolig jeg kunne bo i som han hadde planer om å selge uansett (men aldri fikk gjort viser det seg). Der bodde jeg sammen med to katter, Molly og Felix. Marius reiste og besøkte meg en gang i måneden eller så hvor vi prøvde å passe på å gjøre mest mulig sammen mens vi hadde sjansen.

I denne tidsperioden hadde jeg prøvd å overtale ham til å flytte til Danmark. Jeg likte meg veldig godt der og jeg falt inn i den sjællandske rytmen uten større problemer. Men Marius hadde dessverre ingen interesse av å flytte til Danmark og hadde enda større problemer med å finne en jobb hvor han ikke var overkvalifisert eller MÅTTE kunne snakke dansk. For han er stadig ikke helt stødig der og sliter av og til å forstå.

Så dagen kom på våren i 2007 hvor jeg fortalte sjefen min at jeg ville flytte hjem til Norge igjen ettersom jeg savnet å bo med noen, at jeg var veldig alene ettersom jeg ikke hadde fått noen venner utenfor jobben og at til tross for at jeg flyttet så ville jeg fryktelig gjerne ta med meg jobben min slik at han slapp å finne en ny. Heldigvis er sjefen en grei kar og sa at det var greit. Så lenge jeg oppfylte kravene om fast ip adresse å jobbe fra og opprettet et enkeltmannsforetak jeg kunne sende ham regning fra hver måned så var dette absolutt ikke noe problem. Han betalte til og med for opprettelsen av foretaket og momsregistreringen for at jeg ikke skulle sitte skadelidende økonomisk på grunn av det.

Den første tiden med hjemmekontor var ganske spesiell. Jeg satte jobbmaskinen på samme rom som jeg sitter nå, men det var stadig bare en bod på den tiden med strietapet og dårlig gulv. Den andre maskinen min som jeg brukte for å spille og gjøre andre ting på hadde jeg ikke engang montert opp der inne, den satt inne på soverommet.
Hver morgen våknet jeg opp og satt og halvsov i stolen sittende foran jobbmaskinen fordi jeg følte at jeg MÅTTE sitte der HELE tiden eller så passet jeg ikke jobben min. Selv om jeg kanskje hadde svart all epost, det var ingen som ringte og det ikke var annet jobbmessig jeg behøvde å gjøre. Idag har jeg et langt mer avslappet forhold til jobben min og vet at jeg tross alt får betalt utifra tiden jeg skal være tilgjengelig, ikke for å sitte og niglo på en tom innboks hele dagen.

Jeg har for lengst innsett at jeg er heldig som har så mye tid til overs selv om jeg er “på jobb”. Jeg hadde tid til å starte nettbutikk og holde den gående en periode, til og med under oppmuntring fra sjefen min, mye av oppussingen, maling, diy og annet gjøres på dagtid mens jeg er “på jobb”. Og det er fordi jeg gjør det i perioder hvor det rett og slett ikke er noe annet å gjøre. Det er ingen kunder som sender epost eller ringer for å få hjelp, alt fungerer som det skal. Da gjør det vel ikke noe at jeg tar med meg telefonen og stikker ut på verdandaen for å male en stol i en halvtime.

Jeg har også begynt å systematisk rydde hver eneste dag om det så er klesvask, oppvask, kjøkkenvask eller utsette støvsuginga bare en dag til. Jeg hater å støvsuge, sånn er det bare. Hybelkaninen Gerta med familie i hjørnet på soverommet får bare finne seg i å bli der litt lenger.

Alikevel er det alltid liggende bakerst i hodet mitt. Jeg er begrenset til hva jeg kan gjøre i leiligheten min, for jeg kan ikke gå noen steder i tilfelle noen prøver å kontakte meg over epost eller telefon. Da må jeg flytte meg rett til jobbmaskinen for å hjelpe vedkommende. På grunn av det så er nok hjemmekontor for en person som ikke plages av å være hjemme i lengden. Som takler mye alenetid uten noen å prate med uten å plages av det. (kjefting på katten teller ikke)

I det lange løp ville jeg ikke hatt det noe annerledes. Jeg er takknemlig for jobben jeg fikk ta med meg fra Danmark og all tiden jeg har for meg selv. Livet mitt hadde sett veldig annerledes ut hvis ikke.

Forskjellen tiden gjør

I år er det ti år siden vi flyttet inn i denne leiligheten. Jeg har ingen bilder fra den tiden dessverre ettersom dette var før smarttelefoner og digital speilreflekskameraer.
Men jeg fant et bilde fra 2009 som illustrerer egentlig ganske flott hvordan leiligheten så ut etter at vi hadde flyttet inn ettersom det er de samme møblene som jeg hadde med meg fra Danmark. Billigste skiten jeg fant på IKEA og heldigvis fikk levert på døren da jeg bodde der nede.

Idag er sofaen stadig fra IKEA men av en helt annen sort.

Det er merkelig hvordan man ikke selv helt merker hvor mye ting forandrer seg og hvordan man kan se rundt seg og tenke at det er ved det “samme gamle” men som egentlig har forandret seg drastisk.

Også tenker jeg om hvordan Marius alltid forsøker å melde seg ut av hvilke beslutninger som skal tas når møbler og farge skal kjøpes. Fordi han alltid sier at han egentlig ikke bryr seg om hvordan det ser ut så lenge sofaen er behagelig når han ser på tv. Om hvordan jeg drar ham inn i det alikevel fordi jeg syntes det er viktig han alikevel setter sitt preg på det og er en del av beslutningen ettersom det er en del av VÅRT hjem, ikke bare mitt.

Jeg for min del er glad det føles mer som et hjem enn en leilighet vi tilfeldigvis bor i.

Fra Australia til Danmark

Jeg har en venn fra World of Warcraft som jeg “traff” i 2008-2009. Jeg spilte World of Warcraft på de amerikanske serverne (siden eu og us er på skilte kontoer) på den tiden sammen med en venninne fra Singapor. Hun sluttet etterhvert (og begynte igjen senere mens jeg hadde sluttet igjen) hvorpå jeg dillet omkring i spillverdenen på egenhånd. Der møtte jeg en god del mennesker som jeg stadig holder kontakten med idag.

En av dem er Avery. Bare en tenåring da jeg ble kjent med ham, fra Australia, men ustyrtelig festlig og ikke minst en skikkelig rå ‘mage‘! Han spilte mye rugby på den tiden, men de siste par årene har han gått over til håndball. Han har tydeligvis utmerket seg så godt at treneren hans forsøker å få ham inn på europeiske lag eller skoler og nå har han altså utrolig nok havnet i Ikast, Danmark, på en idrettsskole. Jeg er kjempeglad for det han har oppnådd og hvor flink han har vært, men merker meg også hvor lett jeg har for å surrogatadoptere folk når de er et par år yngre enn meg og plutselig befinner seg i en situasjon hvor de kanskje trenger litt støtte.

Avery er nemlig bare 21 år gammel og har aldri vært så langt vekk fra hjemlandet sitt i så lang tid, i et land hvor han ikke snakker samme språk. Og siden jeg kjenner Danmark såpass godt som jeg gjør og tilfeldigvis ikke bor for langt unna, har jeg prøvd å gjøre så han kommer på plass. Jeg har sendt ham linker til mobilapper som vil hjelpe ham med navigering og kollektiv transport, tips om hvilken fantastisk butikk Bilka er og spurt om det er noe han kanskje trenger som vi kan ta med til ham når vi alikevel skal til Danmark i neste uke på ferie.

Når vi reiser ned dit neste helg er planen å ta ham med til Skagen, Grenen og Ørnereservatet. Og ikke minst, Blue Burger Cafe i Frederikshavn. Sistnevnte var forslag fra Marius selv som syntes det er kult at en australsk venn har flyttet såpass nærme, og har full forståelse for at enhver som flytter såpass langt uten å ha familie og venner rundt seg kanskje trenger all den støtten man kan få selv om den kanskje ikke er fysisk rett ved siden av ham.

Jeg håper han liker seg der.

Akk, den kjærligheten

I dag feires 14 år sammen med samboeren, Marius. Og for å være helt ærlig hadde vi begge fullstendig glemt det. Det var ved en ren tilfeldighet at jeg husket på det til slutt.

Det som hendte var at jeg endelig ble ferdig med fargeleggingen jeg hadde startet med dagen før og skulle sette dato på “mesterverket” hvor jeg bet meg i hvilken dato det var.

Jeg sendte Marius en melding over skype med “happy årsdag” og en liten notis over facebook slik at halve verden nå vet at vi har holdt ut med hverandre i 14 år. Marius, som selvsagt også hadde glemt det fullstendig, klarte i et panisk øyeblikk å komme hjem med både roser til pynt og andebryst med peppersaus til “special dinner just for you!” Han spurte meg mens han kokkelerte på kjøkkenet om jeg hadde lagt merke til hvor flink han hadde vært! Jeg kikket meg smådesperat rundt og fisket med “At du tok oppvasken? Ja, det la jeg merke til.” Og det viste seg å være rett. Crisis averted.

Etterpå ble vi sittende og le litt. Vi er jo glad i hverandre og alt det der, men årsdager er noe vi ikke gidder gjøre noe særlig mye ut av uansett hvor lenge vi har vært sammen. Men vi skal late som alikevel.

Oh well, jeg fikk blomster til en forandring!