Kattens mafiametoder

Planen var at hun skulle få lov til å være på soverommet et lite stykke tid før vi lukket døren. Og hun hadde gått ut av rommet på egenhånd men stod alikevel i nesten en time og hylte og skrapte på døren for å få lov til å komme inn igjen.

Jeg fikk ikke sove som resultat og det er helt forferdelig å høre på for det føles som om det aldri slutter. Så jeg reiste meg og åpnet døren i forhåpninger at hun bare skulle inn og snuse litt før det ble kjedelig og løper ut igjen.

Hun nærmest styrter inn i rommet, rett under senga på andre siden og hopper opp. Hun er nærmest i ekstase over at hun har fått meg til å åpne døren for henne slik at hun kan ligge og sove sammen med oss.

Jeg, derimot, er i langt mindre ekstase og ber en stille bønn om at hun endelig kommer til å være stille slik at jeg får sove. Et stykke tid senere hører jeg henne tusle ut igjen, men jeg er for trøtt og på vei til å sovne til at jeg orker å reise meg og tenker det er sikkert ikke så farlig om døren står oppe en natt.

Jeg vet ikke hvor lang tid det går, men jeg er stadig delvis våken når hun kommer tilbake og jeg merker hun legger noe fra seg og mjauer for å få min oppmerksomhet.

Med tanke på hennes forhistorie med å gi meg levende edderkopper i fanget når jeg ser på tv, tar jeg ingen sjanser. Jeg reiser meg opp, slår på lyset og der ser jeg den. Hun har lagt en død mus på hodeputen min.

Glad og fornøyd over seg selv legger hun seg i fotenden av senga og venter på at vi skal ordne opp. Og slemt nok vekket jeg Marius og sa; “Katten har tatt med en død mus inn. Din tur.”

Den katta ble så sinnsykt hivd ut av soverommet resten av natten.

Alene og uten tilsyn

Tidlig til morgenen idag reiste Marius som vanlig på jobb. Han skulle innom noen kunder før han sammen med en kollega reiser videre inn til Oslo for å være med på en event. Han kommer ikke til å komme hjem ikveld, han kommer ikke hjem før imorgen ettermiddag.

Som betyr at jeg kommer til å sove alene igjen. Det er lenge siden sist jeg har hatt sengen for meg selv, og med unntak av enkelte tilfeller med ekstrem snorking, så savner jeg det ikke.

Jeg har ingen spesielle planer med ting jeg har lyst til å gjøre mens jeg har leiligheten for meg selv. Takket være værforandringene som har vært har jeg prøvd å holde migrenen i sjakk uten å ha den største suksessen. Mest antagelig kommer jeg til å bli sittende og glo på Steam-listen min og etter 30 minutter resonnere meg frem til at jeg “har ingenting å spille” hvorpå jeg blir sittende og surfe Netflix istedet uten å egentlig finne noe.

Superspennende planer med andre ord.

Det har lenge vært meningen at jeg skal se den nye Star Trek-serien som har kommet på Netflix, men jeg er aldri i humør eller har tid til å sitte og glo. Marius er heller ikke så interessert i Star Trek (han er megafan av Star Wars derimot) så det er en serie jeg vet jeg ser alene.

Kjøkkenet ser egentlig ikke ut sånn som det er nå og jeg burde sikkert ofre det en tanke å rydde og vaske litt, men med mindre migrenen gir slipp så kommer jeg definitivt til å bruke det som en unnskyldning til hvorfor det ser like jævlig ut når han kommer hjem igjen.

Faen heller, det blir sofaen uansett!

Sjællandske motiver og inspirasjonen som meldte seg

Jeg satt litt i helga og prøvde å tegne meg frem til nye nytt. Noe som er kult. Noe som er i blått og rødt. Og uansett hvor lenge jeg satt og dilla i programmet så gikk det bare ikke. Alt jeg tegnet fram til var bare bæsj. I min ydmyke mening i hvertfall.

Hva gjør man egentlig i sånne situasjoner når man gjerne vil men alikevel ikke har en klar plan? Man sitter på Pinterest i 3 timer mens Cafe del Mar Chillout Mix 12 kjørende på Youtube i bakgrunnen, det er hva man gjør da. Før eller senere, når hjernen blir akkurat passe nummen fra beroligende zenmusikk og havet av bilder på Pinterest, så skjer det. Og som vanlig feilet det ikke. Jeg har fått en ide og har tegnet siden!

Jeg kommer til å lage en hel serie og kalle det “postkort fra Sjælland”. Jeg har sålangt laget to ‘postkort’ og jeg er faktisk fornøyd med dem!

Da gjelder det bare å holde tempoet oppe og ikke sose for mye på Kvinneguiden Forum. Selv om jeg har alltfor lett for det også.

Da brød forsvant fra menyen

Marius har ved to anledninger fått beskjed av legen at han MÅ ned i vekt og han MÅ stresse ned. Siden Januar har jeg sendt ham til treningsstudio tre ganger i uka som jeg betaler for slik at han ikke kan prøve å lure seg unna. Hvis magen hans gjør opprør og han ikke klarer trening, så går vi en tur istedet. Her er det ikke snakk om unnasluntring.

Matplanen har også vært en stor del av det hvor vi har fått kontroll på hva vi spiser, hvor mye og ikke minst, hvor mye den kostet.

Etter 6 måneder har han blitt mindre i størrelse. Man kan faktisk se at han har nakke, tynnere i ansiktet og magen har blitt mindre. Buksene hans må også kjøpes nye da de har blitt for store og han kan dra dem av lett uten å kneppe opp. Alt dette er kjempeflott, men vekta har ikke rørt seg.

Vel, den har rørt seg litt. Vekten vi bruker har en begrensning på 150kg. Veier du over dette sier den bare “error”. Så vi vet ikke helt nøyaktig hvor mye over 150kg han veide tidligere, men de siste par månedene har det vinglet mellom 150 og 147kg. Og jeg vet han er litt frustrert over at vekta ikke har endret seg mer, og at han ikke har blitt enda mindre på 6 måneder. Men den andre delen av problemet hans med stress og konstant jobb er der stadig og på mange måter ødelegger.

Dette vil heldigvis endre seg til høsten da han har fått ny jobb som er vanlig 8-16 jobb med arbeidsplass 8 minutter med bil fra hvor vi bor.

Men det var dette med brød da.

Igår var vi som vanlig i butikken for å handle mat til neste uke. Han sier vi må ha med mer brød da det siste som er igjen begynner å skifte farge. Neida, sier jeg, vi har knekkebrød. Og jeg mente det!

På veien hjem fra Obs nevner jeg at vi må stoppe på Rema for å kjøpe den Lerumsafta vi liker, som jeg ikke forstår hvorfor ikke selges på Obs med alle de andre Lerumsaftene de har. Han nevner igjen at vi også må ha brød.

“Husker du den samtalen vi hadde forrige uke angående brød og småspising?
– Nei?
“Husker du jeg sa at det brødet var det siste vi kom til å kjøpe, at vi går over på knekkebrød og du sa det ikke var et problem?”
– Nei?
“Vel, nå vet du det.”

Superfornøyd er han kanskje ikke, men han spiser knekkebrødet.  Han er fæl til å ta med seg mer enn 3-4 brødskiver på en gang, gjerne med masse syltetøy. Og det fungerer dårlig når man skal ned i vekt.
Den eneste måten jeg kan se for meg å få slutt på det er å fjerne brødet og erstatte det med noe som er litt kjipere. Noe han stadig kan spise når det er tid for kveldsmat, men som han ikke overspiser på.

Jeg har også kjøpt inn grove rundstykker (frosne) som jeg kan ta frem hver gang vi har laksesandwich eller kartoffelpandekager til middag. Men ellers blir det knekkebrød gitt.

Forglemmegei på verandaen – i år også!

Forglemmegei er en av mine mange favorittblomster. Hovedgrunnen er selvsagt fordi det er en blå blomster og jeg elsker blå blomster, men også fordi jeg liker veldig godt historien til hvordan den fikk sitt navn. Som varierer fra land til land, men alltid går ut på det samme; “Ikke glem meg.”

For et par år siden prøvde jeg å så Forglemmegei i en balkongkasse og hovedsaklig glemte alt om det. Ifjor poppet den opp utrolig nok og viste seg fram. Og sannerlig, i år er den tilbake og har bredt seg ut litt! Jeg går utifra jeg kan takke finværet de siste to ukene for det.

I år hadde jeg ikke engang planer om å gjøre noe med planter overhodet ettersom de alltid dør ut når jeg reiser på ferie i to uker og det er ingen som kan vanne dem. Men at denne dukket opp på nytt gjorde meg litt glad. Jeg håper den tar over resten av kassen etterhvert, men jeg må nok så litt ekstra for å hjelpe til der.

Ifjor høst kjøpte jeg også en syrinbusk. Definitivt på listen over de merkeligste spontankjøpene noensinne. Jeg var litt engstelig for at den kanskje ikke ville overleve vinteren, men den er grønn og fin som bare det! Men jeg tror ikke den kommer til å gi meg blomster i år. Overlever den fram til neste sommer er det godt mulig jeg får oppleve syrinblomster.

Boro pute del 2 – den sløve fremgangen

Denne uken har hatt helt fantastisk vær. Og med “fantastisk” mener jeg “helt ulidelig varmt, kjære gud, ikke gjør det igjen”. Jeg har fått gjort fint lite føler jeg ettersom varmen har gjort en utrolig god jobb i å slå meg ut fullstendig. Den første tiden orket jeg ikke engang lage mat, så Marius måtte ta seg av det meste når han kom hjem fra jobb. Jeg syntes det er litt urettferdig og dårlig gjort ovenfor ham, men han har tatt det på ganske strak arm. Og mens jeg sakte ble torturert av varmen har han klart å blitt forkjøla. Sånn går det når man ikke er forsiktig med avkjølte serverrom og aircondition i bilen.

Men nå har skyene endelig dukket opp og det er levelig temperatur.

Jeg har på ingen måte kommet spesielt langt med min boro pute, men viser alikevel et lite bilde om det lille jeg faktisk har fått til. Jeg kan finne på å gi den et par sting før jeg finner noe annet å gjøre eller det blir for varmt å sitte der.

Hadde jeg planlagt dette bedre hadde jeg strammet duken bak fast til en syramme for å gjøre det enklere for meg selv, men det har jeg altså ikke. Da får det bare være knotete.

Jeg har knapt kommet meg gjennom 1/4 så hvis varmen slår til igjen så kan dette fort ta et par måneder før jeg bli ferdig. Forhåpentligvis mister jeg ikke interessen halvveis gjennom og ender opp med å legge det til side.

I andre nyheter var Deadpool 2 fantastisk og katta er drittlei varmen.

carmen

 

Kinodate ikveld – Deadpool 2

Det er ganske lenge siden sist vi har vært på kino. Det var egentlig meningen at vi skulle ut og se Infinity Wars, men det rakk vi aldri. Den første Deadpool-filmen så vi kort tid etter den hadde kommet ut. Marius spurte meg flere ganger om vi skulle se den, og som jeg poengterte “jeg ser den gjerne, bare ikke på Valentine’s Day hvor de andre gutta har lurt med seg damene sine.” For det første så hater jeg å se filmer på premierekvelder for folk ser aldri ut til å ha vanlig folkeskikk eller helt forstår at det mystisk nok er ANDRE mennesker i kinosalen som gjerne vil få med seg filmen og ikke deg på snapchat.

(Kjære Bølgen Kino, hvorfor har dere ikke mobilsperrer i kinosalene?)

For det andre så orket jeg ikke drama når det gikk opp for dama hva slags film hun hadde sagt ja til å se. Utrolig nok var det noe som skjedde i Sør-Korea da en venn av meg var og så filmen. En dame hadde visstnok brølt noe i retningen av “Du sa det var en ROMANTISK FILM!” og stormet ut. Deadpool fikk jo jenta til slutt, så teknisk sett er den jo romantisk.

Nå har filmen vært på kino i 2 uker, så jeg tror det skal være trygt. I tillegg er været supervarmt og solskinn, så de færreste har nok et ønske om å sitte i en kinosal. Det er lov å håpe ihvertfall.

Plaskebasseng for voksne

Som resten av sør/vest/østlandet har fått med seg er det helt forferdelig varmt. Igår var det faktisk levbart ettersom vind ble introdusert, jeg fikk til og med sydd et par lapper til. Men idag igjen er det nesten ulidelig. Så mens vi alikevel var ute for å handle diverse, stoppet vi innom både Jula og Biltema for å se om vi kunne finne et lite nok plaskebasseng til å ha på verandaen.  Det behøver ikke være megastort, det skal bare ha plass til meg.

Men der kunne dessverre hverken Biltema eller Jula levere da alt av mindre størrelser var utsolgt. Så siden vi alikevel var på Hvaltorget senere stoppet jeg innom en leketøysbutikk for å sjekke om de kanskje hadde noe. Og takk og pris, et lite regnbueplaskebasseng til 79 kr. SOLGT!

(Hadde vi ikke funnet noe vurderte jeg om det ville holde med plantekasse, presenning og gaffateip. Og det hadde sikkert holdt i massevis, men herregud til mas i sommervarmen.)

Jeg driter i om naboene ser meg sitte der i bh og shorts for å parkere den bleke rumpa mi opp i en regnbuefarget plastikkbalje med kaldt vann under en større parasoll som skygger for alt, jeg skal avkjøles! Verdighet er for andre folk. Sånne raringer som faktisk tåler sol i mer enn 5 sekunder.

Heldigvis er det hverken lys- eller snokeglipper i rekkverket til verandaen, så jeg hverken blotter meg ufrivillig eller blender halve nabolaget med mine Blendahvite legger. Jeg leier kanskje bare, men jeg trenger ikke traumatisere naboene av den grunn.

Det eneste jeg trenger nå er saftis, så er verden akkurat helt passe.

Ultralyd og Akilles

For over to år siden fikk Marius den første beskjeden fra legen om at for hans egen helses skyld, så måtte han begynne å gå ned i vekt. Han mumlet noe om treningsstudio, men der hadde vi tross alt vært før. Det er mer enn ett treningsstudio her i byen som har hatt Marius som årelang støttemedlem.

Så jeg foreslo at vi kunne heller gå tur. En time, hver eneste dag. En grei og rolig opptrapping fra å gjøre ingenting.
I begynnelsen var han et mareritt å få med ut. Han hadde selv sagt at han skulle gå og at turgåing er en god ide, men han sleit med å komme seg over dørstokken og var direkte vrang å få med seg når jeg forsøkte å få ham igang.

Til slutt måtte jeg ta et alvorsord og påpeke at det “var ikke for min helse at vi går” og at det er ufint å oppføre seg som en småtrassig treåring når man hjelper til med å holde ham igang. Etter det har det ikke vært besværlig i det hele tatt å få ham med ut. Han spør sjeldent selv om vi skal gå litt, men den trassige treåringen har jeg ikke sett noe mer til.

Vi holdt det gående (pun intended) i over halvannet år. Det dabbet selvsagt litt av de verste regnværsdagene på høsten eller når 3 meter snø kom blåsende inn sidelengs en kald Januar. Da er det kjipest å gå og jeg orker ikke engang tvinge meg selv, enda mindre ham.
Men til tross for det ble alikevel kondisjonen vår bedre. Min var ikke så verst egentlig, men Marius med sine 150kg hadde forferdelig kondisjon. Strengt tatt var den ganske ikkeeksisterende. Og han ble mindre og mindre andpusten av alle bakkene vi nærmest sprintet opp etter hvert

Men ifjor sommer begynte jeg å halte. Jeg merket det som verst da vi var i Danmark i August. Jeg tenkte det sikkert var fordi jeg hadde gått for langt og presset meg for mye, eller at det bare var feil fottøy. Så jeg lot være å gjøre noe med det, men passet på at jeg gikk med de gode joggeskoene i det minste. Jeg vet det er noe galt med fotstillingen min på høyre fot, og de gode joggeskoene retter det opp delvis.

Når jeg våknet om morgenen var jeg helt fæl i bena og haltet et stykke, men etter hvert som dagen gikk seg til haltet jeg mindre og mindre til jeg kunne gå normalt uten problemer. Det var nesten som om jeg bare var stiv om morgenen og skulle tøye og varmes opp litt.

Men for to måneder siden fant jeg en kul over hælen rundt akillessenen min på høyre fot. Jeg hadde et øyeblikk hvor jeg hadde litt småpanikk da det er aldri noensinne morsomt å finne en “kul” på kroppen sin uansett hvor den måtte befinne seg.

Jeg fikk ordnet med en legetime og konklusjonen var at jeg ser ut til å ha gått på meg en betennelse i senen. For å sjekke eventuell skade på senen sendte hun meg til Sykehuset i Tønsberg for en ultralyd.

Og der har jeg akkurat kommet hjem fra. Senen er heldigvis ikke skadet, men de kan se at det er en betennelse på gang der.. Jeg skal da snakke videre med legen om eventuell behandling som mest antagelig kommer til å ta tid uavhengig av hvilken vei vi går.
Men det er alltid en god nyhet å vite at ens kroppsdeler ikke faller av med det første!

Etter første besøket med legen hvor hun fortalte meg at det ser ut som en betennelse så kjørte Marius meg hjem igjen. Jeg hadde fortalt litt om hva legen hadde sagt og pekte på benet mitt før jeg sa; “Det er seriøst IKKE for min helses skyld at vi går…”

Så jeg er glad han begynte å gå til et treningsstudio i Januar og har vært et aktivt medlem istedetfor støttemedlem.

Nytt prosjekt med sjællandske motiver

Jeg har nevnt tidligere angående Skovbosying og de spesielle togfargede motivene de har. De er såpass kule at jeg hadde lyst til å lage en til. Og den første jeg lagde er i tillegg blant de mest solgte mønstrene jeg har på Etsy.

Denne gangen blir det også med en del fugler, for jeg liker jo fugler. Men fuglene er ikke selve hovedtema denne gangen. Det blir en det man kaller “love / wedding sampler”.  Jeg leker også med tanken på å ha en litt passivt aggressiv tekst på så det ikke blir alltfor sukkersøtt, men for øyeblikket er det bare noe jeg selv humrer over.

I mellomtiden prøver jeg også å unngå å smelte vekk. Det er helt utrolig hvor fort været snudde sekundet vi kom til midten av Mai. Jeg håper det ikke blir tropesommer igjen, for jeg skal ikke på ferie før i slutten av August!

Men det kommer også til å gjøre det lettere å stå på verandaen og farge aidatekstilene mine. Jeg har et større prosjekt i hodet som jeg tenkte jeg skulle begynne på nå som det er så bra vær. Det er noe som går under juledekorasjon, så det er absolutt ikke noe det haster med. Men det var dette med å stå med et par bøtter med fargepulver og kokende vann som gjør at det er enklere når du er ute i godvær enn å stå inne midtvinters ved kjøkkenbordet.

Katten som aldri slutter å gi

Det er et velkjent fenomen blant flest katteeiere at når man har katter som får gå ute på egenhånd så kommer man også til å få “gaver” av og til. Med årene har det hovedsaklig vært Felix som kommer inn med mus. Noen ganger stadig levende, men etter en brysk oppfordring til å drepe byttet sitt før det dras inn i huset så har det heldigvis vært lite problem med å få tak i hva enn de drar med seg inn. Måltrost har Felix til og med kommet inn med ved et tidspunkt. Skal ærlig innrømme jeg var litt imponert, Måltrosten er ikke den minste fuglen der ute. Og grøss og gru, en gang fant jeg en død rotte i vinduskarmen. Katten har altså ikke engang giddet å bære den hele veien inn. For min del må han fryktelig gjerne la være å bære det med seg inn i det hele tatt.

Carmen derimot er en helt annen historie. Det er særdeles sjeldent hun kommer inn med noe som helst for hun pleier aldri å gå spesielt langt. Hun har ikke noe nevneverdig territorium meg bekjent. Men fra tid til annen så har det hendt at hun har kommet inn med en liten orm eller spurv. Og jeg innrømmer jeg blir litt stolt. Et av tingene man er bekymret for når man har rasekatt er at den fullstendig hjelpesløs. Avlet for å se pen ut og ikke mye annet. Så de gangen hun setter på plass en nysgjerrig hannkatt som har forvillet seg inn på området eller kommer hjem med en stakkars spurv, så er jeg faktisk både dritstolt og enormt lettet. Helt til det går opp for meg at jeg må… håndtere liket.

Igår kveld kom hun inn med den største stålormen hun har presentert sålangt. Ikke engang i mine villeste fantasier klarer jeg å gjette meg til hvor i all verden hun har funnet den hen. Og jeg vil egentlig ikke vite. Stålormer er fascinerende de, men gjerne mens de stadig er ute i naturen og aller helst på tv.

Hun var knapt interessert i å leke med den og stakkarsen prøvde sitt beste på å leke død. Marius fikk den over på et kostebrett og bar den ut til buskaset utenfor. Forhåpentligvis derfra finner den veien tilbake til… hvor enn hun fant den.

 

Årets første invasjon av maur

Sukkermaur må være den mest irriterende konsekvensen av sommer og godt vær. For atter en gang har de funnet en vei inn og gjort sin første okkupasjon av kjøkkenet.  Så jeg har støvsugd en hel skokk av dem og strødd litt kanel omkring mens jeg ventet på at Marius skulle komme tilbake fra Plantasjen med åtefeller. Sukkermaur liker visstnok ikke kanel. Og de stopper ikke nødvendigvis å gå et sted bare fordi man strør kanel omkring, de tar bare en lang omvei. Men det gav meg noe å gjøre mens jeg lette høyt og lavt etter inngangspunktet.

Marius kom endelig tilbake med åtefeller som vi har plassert ned ved der jeg TROR er inngangspunktet (som typisk nok er tomrommet i hjørnet under kjøkkenbenken) og rundt kjøleskapet. Forhåpentligvis håndterer det invasjonen for denne gang slik den gjorde sist år.

Jeg ønsker meg nytt kjøkken. Og det var meningen at vi skulle få ordnet det i år, men så sa bilen; “Ikke faen, jeg skal gi en serie med uforståelige feilmeldinger og være hos mekanikeren et par uker så det blir skikkelig dyrt først!” Og sånn ble det.

Men spisebordet hvor en kagge med saft stod tilgjengelig over natten, det har de ignorert blankt. Kresne jævler.