Huniecam Studio – Mest loltastic noensinne

Få spill har fått meg til å fnise som ei teit unge som dette og det har sine grunner.

Huniecam Studio er et point-n-click spill som ber deg om å drive ditt eget webcam studio. Du ansetter en mengde med jenter som gis forskjellige spesialgjenstander slik at de dekker flest mulig fetisjer, kjøper deg inn reklame for å få flest mulig abonnenter osv. Også må du passe på at jentene opplæres innenfor “dans” og “mote” slik at de tjener deg mer penger for abonnentene sine osv. Du har også muligheten til å.. pimpe ut jentene til et “sleazy motel” og er du ikke forsiktig med å gi jentene kondomer kan de få allverdens kjønnssykdommer slik at de ikke lenger kan fortsette å arbeide for deg. Når tiden er ute ser de på hvor mange abonnenter du har klart å skrape sammen og gir deg premie deretter.

Til tross for premisset så er det faktisk ikke noe grafikk av seksuell natur i selve spillet. Det er stillbilder før og etter, som viser jentene delvis avkledd og i posityrer, men ingen nakenhet eller pornografi. Så selv for en overkåt tenåring er dette et ganske uskyldig spill.

Her er en spillsesjon jeg hadde, hvor jeg prøvde å ikke le meg i filler.

Spillet kan kjøpes på Steam her

Gjør du dette fortjener du straff

Snapchat har blitt ganske populært siden det kom. Jeg fikk meg snapchat fordi en venninne jeg spiller World of Warcraft med bruker det og det var en fin måte å sende kjappe meldinger og bilder til hverandre på en morsom måte.

Men det skal nevnes at selv om jeg har snapchat så er jeg ikke nødvendigvis så veldig glad i å bruke den, og jeg sender utelukkende bilder til folk jeg kjenner. Ikke noe “My story” bildedeling med halve verden her i gården.

Grunnen til at jeg har litt problemer med smarttelefoner og disse deleappene er fordi i ekstreme tilfeller kan det lett brukes som et verktøy til å skade noen. Et godt eksempel på dette er historien om Dani Mathers.

Dani Mathers er en tidligere playboy-modell som har vært på et treningsstudio ifjor. I garderoben ser hun en 70 år gammel dame stå og vaske seg i dusjen. Dani bestemmer seg for å ta bilde av denne damen og spre det via snapchat hvor hun gjør narr av damen. Rettsaken angående denne saken er nå avsluttet hvor hun ble dømt til samfunnstjeneste og betale sitt offer $50 dollar.

Og jeg blir rasende når jeg hører sånt, for når du står der i tredveåra skal du faktisk vite bedre enn å ta bilde av fremmed folk i dusjen!

Dani Mathers har bedt om unnskyldning for det hun gjorde. På en måte. Istedetfor å gjøre det krystallklart at det virkelig ikke er okey (ei heller lov) å ta bilde av noen uten dems samtykke eller viten så har hun unnskyldt seg med “Jeg visste ikke jeg delte det med alle, jeg skulle bare sende det til en venn privat”. Og da har man jo bevist at hun ikke helt forstår hvor hun tråkket feil.

Det som bekymrer meg med denne saken er hvor lett det var for henne å bruke snapchat som et våpen til å gjøre narr av noen og dermed “skade” dem. Folk tror, ganske feilaktig, at det som sendes på snapchat ikke lagres noe sted, men det gjør det faktisk. Det betyr at om du tar et hetsende bilde av noen uten dems samtykke og du sletter det etterpå så vil det stadig være en kopi et eller annet sted ute på verdensveven. Og når et bilde først er der ute, så kan man ikke ta det tilbake. Kopier av Danis snap som finnes overalt er et godt eksempel på dette. Samtlige mediasider og nyhetsartikler viser bilde av den originale snappen (sensurert vel og merke) og de hadde ingen problemer med å få tak i det.

Så hva slags ideer gir dette tenåringer på skolen med dyrekjøpte smarttelefoner som står og skifter fordi de skal ha gym? At jenter kan være ondskapsfulle mot hverandre er virkelig ingen hemmelighet. Jeg er faktisk overrasket over at det ikke har vært flere tilfeller enn har sålangt. Ihvertfall tilfeller som vi vet om.

Kanskje står Kari og ser over på Mari og tenker hun skal ha det litt gøy med henne. Kanskje Kari ikke liker Mari og skal hevne seg litt ved å gjøre narr av henne blant vennene sine. Kanskje Kari tar bilde av Mari uten at hun vet om det mens hun er på vei inn i dusjen. Kanskje Kari nå har brutt loven på det groveste og er ansvarlig for deling av noe som kategoriseres som barnepornografi. Kanskje Kari nå risikerer tre år i fengsel. Kanskje bildet av Mari aldri kommer til å forsvinne fra Internettet uansett hvor hardt vi straffer Kari for det.

Slutshaming og bodyshaming er ikke nye begreper i Norge. Vi vet alle hva det går ut på og at det dessverre er et stort problem, for det virker ikke som om Norsk Ungdom helt har forstått konseptet og realiteten av “det som havner på internett blir på internett”. Og etter hva jeg også har sett en del av så virker det ikke som de voksne helt har forstått det heller.

Folk som Dani Mathers er grunnen til at folk som meg nekter å bli med i treningsstudio eller alle andre steder som krever at man kler seg naken foran andre og dusjer felles. Det siste jeg trenger i livet er at en eller annen fersk 18 årig doje* syntes den feite bleke ræva mi er hysterisk festlig og vil dele den med resten av verden. Folk som Dani Mathers er et av grunnene til at jeg alltid argumenterer FOR egne avlukker på treningsstudio og skoler. Jeg har rett til privatliv og personvern, og avlukket hvor jeg kan skifte og dusje ifred garanterer meg det. Spesielt med hensyn til dagens muligheter innenfor teknologi og folks insistering på uvettig bruk.

Gjør du som Dani Mathers fortjener du å bli straffet. Og jeg kommer til å heie på rettsvesenet som straffer deg. Men aller mest hadde jeg foretrukket av vi alle var oppegående nok til å vite bedre.


* Doje er vestfoldslang for jålete jenter og/eller bimboer. Jeg har alltid assosiert ordet med “papegøye” ettersom man “ser flott ut men har hjernen til en fugl”.

Indie Spill: Don’t Starve

Don’t Starve er et singleplayer spill hvor du skal romstere rundt i villmarken for å overleve og finne den onde magikeren som har forkastet deg inn i denne magiske villmarken hvor hunder og bier jakter på deg og griser vil være din venn.

Jeg kjøpte dette spillet på prerelease når det ikke var hundre prosent ferdig, men jeg angrer alikevel ikke. Det er mye spennende å finne på i dette spillet og jeg digger grafikken de lager. Den ligner veldig på noe Tim Burton ville ha tenkt fram så jeg ble umiddelbart interessert da jeg så traileren.

I spillet er du Wilson, en gentleman forsker, som har blitt transportert til en mystisk villmark hvor du skal prøve etter beste evne å overleve. Etterhvert som du spiller og får xp får du muligheten til å åpne andre personer du kan spille som istedet. Som f. eks. Willow, en pyromansk liten pike med lekebamse eller kanskje Wendy, blond liten pike med tvillingsøster-spøkelse som følger etter henne om natten. Heeelt normalt.

I tillegg har det kommet enkelte tilleggspakker til spillet som man kan bryne seg på;

Reign of Giants


Åpner opp for langt vanskeligere overlevelse gjennom de forskjellige sesongene og monstre som har som mål å slå deg paddeflat. Noen kan du løpe fra, andre ikke. Vanskelighetsgraden er adskillig høyere og jeg har kun klart å overleve et helt år helt til den fordømte sommeren hvor jeg måtte på død og liv gå fram til et stort egg og slå på det. Oops.

Shipwrecked


Introdusering av vann og seiling! Min favorittperson å spille her er for en gangs skyld ikke Wilson, men Walani. Walani kommer med sitt eget surfebrett slik at du lett kan surfe rundt til de forskjellige øyene og hun tørker ekstra fortere enn alle andre. Dette er flott når personen din blir miserabel av å være konstant kald og våt og du ser flere og flere monstre jo mer miserable du blir. Og tar ikke monstrene deg, så gjør mest antagelig vulkanen det.

Hovedspillet på Steam koster 100 kr (på salg til 25kr fram til 29.mai 2017), og tilleggspakkene er heller ikke dyre. I tillegg er det åpnet for Workshops så det er en del tillegsting man kan legge til spillet gratis.

Og skulle du syntes det er kjedelig å spille alene, så finnes også:

Don’t Starve Together

Et spørsmål jeg burde ha stilt før

Marius og jeg flyttet sammen i 2003. Da bodde vi på Torstvedt i Larvik i en overpriset Labo-leilighet vi hadde funnet ved hjelp av Sosialen. Kort tid etter fikk vi internett og jeg begynte for alvor å lage og designe hjemmesider som best jeg kunne. Strengt tatt gjorde jeg ikke noe annet ettersom jeg var arbeidsledig i den perioden. Iløpet av kort tid hadde jeg satt opp en blogg som jeg fortsatte å skrive i flere år. Den møtte vel strengt tatt sin uoffisielle død i 2007 ettersom jeg hadde så store problemer med en person som hadde bestemt seg for å være min “mortal enemy” og ville ikke slutte å trakassere meg uansett hvor mye politiet og advokaten sa ifra.

Det endte med at jeg solgte domenet til en venninne som blogget litt der av og til, men til slutt falt fra da hun hadde sine egne hjemmesider å håndtere. Til slutt kjøpte jeg domenet tilbake og det er stadig en blogg der, men jeg skriver egentlig ikke noe der mer. Jeg venter til stadighet på at skrivekløen skal komme tilbake og at de vonde tankene i bakhodet skal forsvinne sånn at jeg føler at jeg KAN skrive der uten å måtte uroe meg. For til tross for heftige advokatutgifter og kontaktforbud så er jeg stadig var for å gi ham tegn til at jeg stadig er “der”.

Jeg sitter også og snoker en del på Kvinneguiden sitt Rampelys forum hvor det ofte diskuteres forskjellige bloggere som ofte har litt annen trafikk enn oss vanlig dødelig. En ting jeg har lagt merke til er at utleveringen disse bloggerne har av sine liv og sine nærmeste, om det så er nære familiemedlemmer, kjæresten eller egne mindreårige barn. Det diskuteres mye angående denne utleveringen av sine barn, nære og kjære. Og det fikk meg til å innse noe jeg burde ha kommet fram til langt tidligere.

Marius og jeg har vært sammen i over 15 år og jeg har blogget nesten hele den tiden. I den tiden har jeg skrevet mye som er ganske personlig, på engelsk for å nå flest mulig uten spesielt omtanke. Og det var først for noen dager siden mens vi var ute og gikk tur jeg stilte det spørsmålet som burde ha blitt stilt for 15 år siden.

Hvor går grensen for det jeg kan skrive om angående deg og oss? Hva er du komfortabel med?

Marius i sin øyeblikksbaserte visdom svarte ganske greit; “Ikke skriv noe du ikke er komfortabel med å bli konfrontert med.”

Så lenge jeg ikke identifiserer ham med fullt navn, tilhørig bilde og adresse samt arbeidsplassen hans, så er det tross alt det samme for ham hva jeg skriver og hvor detaljert det måtte være. Men det i seg selv har alltid vært regelen for min del, folk skal ha lov til å være private uten at jeg identifiserer dem direkte. Men så lenge jeg selv er komfortabel med å snakke om det jeg skriver og bli konfrontert med det, så var det et fett for ham.

Jeg spør meg selv hvor mange andre bloggere har denne “avtalen” gående med sine nære og barn. Jeg har forsåvidt ikke egne barn, men jeg har mange venner som har. Og det er en tidligere klassevenninne fra videregående skole som skiller seg ut. Mens halve vennelista mi hvert år legger ut hauger av barnebilder i alle former og tilstander uten særlige begrensninger, så skiller Ingeborg seg ut. Vi har ikke snakket sammen på snart 16 år, men du vet, vi er venner på facebook. Til dags dato aner jeg stadig ikke hvordan barnet til Ingeborg egentlig ser ut. Bildene hun tar er alltid med barnet vendt vekk fra kamera eller fra en annerledes vinkel.

Ingeborg syntes det er viktig å ha kontroll over bildene av sitt eget barn slik at det ikke havner steder de ikke skal, eller i verste fall gjør ham identifiserbar som øker risikoen for at noen kan utnytte dette. Hun mener at ansiktsbilder er noe som vurderes når barnet er stort nok til å forstå konseptet og eventuelle farer ved å legge ut for mye personlig informasjon på internett. Det er dessverre ikke mange nok som tenker som Ingeborg.

Indie Spill : Mini Metro

Jeg spiller ofte spill iløpet av dagen for å få tiden til å gå. Og det har sine begrensninger hvor morsomt det kommer til å være å legge kabal dagen lang. Så jeg begynner å få en ganske god samling med indie spill i steam-kontoen min.

Et av disse er et lite spill som heter Mini Metro. Det er et veldig glatt minispill som gir deg noe å gjøre i dødtiden på jobb eller hvis du bare kjeder deg litt og trenger noe å fordrive tiden med.

Poenget med spillet er at du skal sette opp ditt eget subway/togbanesystem med egne ruter og antall tog og vogner. Byen du spiller vokser stille og rolig og du må hele tiden passe på at rutelinjene du har satt opp og x antall tog med x antall vogner fungerer optimalt i forhold til mengden med folk som vil med til X destinasjon.

Da jeg først kjøpte spillet var det i prerelease hvor det var bare noen få byer og ingen lyd. Nå har de fått ordnet med behagelig bakgrunnsmusikk og fått lagt til mange flere byer og utfordringer.

Trenger du noe enkelt noe for å få dagen til å gå? Da kan du alltids prøve Mini Metro.

Ikke alt skal deles på facebook

Vi deler og utleverer ting om oss selv som aldri før uten tanke eller innsikt. Og ikke minst, for det meste komplett blottet for kildekritikk. Jeg ser mye rart delt på facebook som aldri burde ha blitt delt. Ikke fordi det nødvendigvis fronter en mening eller diskusjon jeg er imot, men fordi det rett og slett er feil og stemmer ikke (og i verste fall, direkte skadelig). Et av de største diskusjonene jeg noensinne endte opp i på Facebook var med en tidligere venninne fra videregående skole. Jeg sier ‘tidligere’ for et par uker senere fjernet hun meg som venn.

På sin egen venneliste hadde hun tilsynelatende en venninne med sykt barn. Denne venninnen hadde da delt noe fra et “holistisk et-eller-annet” som fortalte om de flotte virkningene av å knaske ferskenkjerner, deriblant å kurere deg for kreft. Og min tidligere venninne hadde da delt videre i “solidaritet”. Det er kjipt å stå alene med idiotien sin skal man vite.

I min familie har det dessverre vært mange krefttilfeller. Min mormor alene hadde kreft hele svimlende 7 ganger før den til slutt tok knekken på henne. Marius sine foreldre måtte også bukke under for kreft dessverre, men med over 20 års mellomrom. Kreft er kjipt. Det er stygt, grusomt og kan pine deg og dine familie i årevis. Den får deg til å vente og håpe. Håpe at det snart er over. Uansett hva “over” egentlig betyr. Og den får deg til å skamme deg og gremmes over deg selv for det den får deg til å håpe på.

Så da jeg så min tidligere venninne dele om hvordan å knaske ferskenkjerner ville fjerne kreft og at alt er en stor konspirasjon mot “naturlig medisin” og at “Big Pharma” er bare ute etter pengene dine så tok jeg det ikke spesielt godt imot. For dere som nå sitter og ikke helt forstår hva problemet med ferskenkjerner er så holder jeg det virkelig ikke imot dere. Men ferskenkjerner inneholder cyanid, altså blåsyre. Blåsyre dreper deg. Man kan selvsagt argumentere at blåsyre dreper kreft, dessverre dreper den resten av deg også. Blåsyre skiller ikke mellom DEG og kreften din.
Samtidig om man allerede er død, så er kreften i det minste det siste av dine problemer…

Diskusjonen som utartet seg var alt annet en pen, det skal innrømmes. Jeg var ganske hardnakket på at sånt tull skulle man holde seg for god for. Ikke bare fordi jeg opplever det som umåtelig provoserende at folk deler sånt idioti, men at man sender visse signaler til alle andre på sin venneliste som kommer til å se det. Blant disse 300+ vennene du har vil oddsene dessverre være at noen har kreft, eller noen i dems nærmeste familie har kreft. Hvis de ikke responderer på behandlingen som legene hadde håpet eller fått den siste beskjeden om at de ikke kan hjelpe deg er man nesten desperat nok til å prøve det meste. Selv å knaske fersken og aprikoskjerner til krampa tar deg og du blir blå i trynet.

Da min tidligere venninne til slutt ga opp å diskutere med meg, men alikevel nektet å slette det, begynte mannen hennes å blande seg inn om hvordan alternativ medisin hadde hjulpet ham tidligere. Ja, tenker jeg da. Men du hadde ikke en grufull kreftdiagnose, du hadde kink i ryggen. Gudrun-Laila fra Indre Troms med fancy homeopat-tittel og rista vann med oreganokrydder klarer sikkert å håndtere deg med overbevisning. Det er brått noe annet når din egen kropp, dine egne celler, har gått til krig mot deg.

Det var lenge stille etter den diskusjonen. Til slutt fjernet hun meg som venn. Jeg var egentlig litt takknemlig for det. Jeg ville ikke at vi begge skulle sitte igjen med en følelse at vi ikke kunne uttrykke oss uten at den andre skulle stå klar til å kritisere. Skulle jeg gjette, var det nok slik hun kanskje følte det og tenkte det var best å bare fjerne meg.

Før og etter denne hendelsen er det også åregamle artikler fra ikke spesielt seriøse “nyhetssider” som deles i hui og hast når nasjonalfølelsen skal blåses litt opp. Om hvordan jul forsøkes fjernes fra en barneskole et eller annet sted for 7 år siden er en gammel slager jeg ser hvert år hvor folk sitter og hisser hverandre opp over en artikkel som har blitt debunka gjentatte ganger. Det er ingen som prøver å fjerne jul fra Norge! Til tross for gjentatt medieomtale om hvordan artiklene bare er tull sitter det stadig en rektor der ute og får hatefull epost fra folk som ikke engang bor i det skoledistriktet.

Irriterende nok ser jeg ofte at folk uten problem deler sidene til butikker og bedrifter. De har blitt med i en “konkurranse” og må dermed dele siden for å delta. Bare så det er nevnt; det strider mot facebook sine egne regler. Og 99,9% av disse konkurransene er laget av falske kontoer. Og til tross for at samtlige aviser gjentagende ganger forteller at disse konkurransene er tull og hvordan man bidrar til et problem ved å fortsette å dele dem så fortsetter de alikevel. Ukritiskt.

Ikke alt skal deles på facebook