Fra Australia til Danmark

Jeg har en venn fra World of Warcraft som jeg “traff” i 2008-2009. Jeg spilte World of Warcraft på de amerikanske serverne (siden eu og us er på skilte kontoer) på den tiden sammen med en venninne fra Singapor. Hun sluttet etterhvert (og begynte igjen senere mens jeg hadde sluttet igjen) hvorpå jeg dillet omkring i spillverdenen på egenhånd. Der møtte jeg en god del mennesker som jeg stadig holder kontakten med idag.

En av dem er Avery. Bare en tenåring da jeg ble kjent med ham, fra Australia, men ustyrtelig festlig og ikke minst en skikkelig rå ‘mage‘! Han spilte mye rugby på den tiden, men de siste par årene har han gått over til håndball. Han har tydeligvis utmerket seg så godt at treneren hans forsøker å få ham inn på europeiske lag eller skoler og nå har han altså utrolig nok havnet i Ikast, Danmark, på en idrettsskole. Jeg er kjempeglad for det han har oppnådd og hvor flink han har vært, men merker meg også hvor lett jeg har for å surrogatadoptere folk når de er et par år yngre enn meg og plutselig befinner seg i en situasjon hvor de kanskje trenger litt støtte.

Avery er nemlig bare 21 år gammel og har aldri vært så langt vekk fra hjemlandet sitt i så lang tid, i et land hvor han ikke snakker samme språk. Og siden jeg kjenner Danmark såpass godt som jeg gjør og tilfeldigvis ikke bor for langt unna, har jeg prøvd å gjøre så han kommer på plass. Jeg har sendt ham linker til mobilapper som vil hjelpe ham med navigering og kollektiv transport, tips om hvilken fantastisk butikk Bilka er og spurt om det er noe han kanskje trenger som vi kan ta med til ham når vi alikevel skal til Danmark i neste uke på ferie.

Når vi reiser ned dit neste helg er planen å ta ham med til Skagen, Grenen og Ørnereservatet. Og ikke minst, Blue Burger Cafe i Frederikshavn. Sistnevnte var forslag fra Marius selv som syntes det er kult at en australsk venn har flyttet såpass nærme, og har full forståelse for at enhver som flytter såpass langt uten å ha familie og venner rundt seg kanskje trenger all den støtten man kan få selv om den kanskje ikke er fysisk rett ved siden av ham.

Jeg håper han liker seg der.

Akk, den kjærligheten

I dag feires 14 år sammen med samboeren, Marius. Og for å være helt ærlig hadde vi begge fullstendig glemt det. Det var ved en ren tilfeldighet at jeg husket på det til slutt.

Det som hendte var at jeg endelig ble ferdig med fargeleggingen jeg hadde startet med dagen før og skulle sette dato på “mesterverket” hvor jeg bet meg i hvilken dato det var.

Jeg sendte Marius en melding over skype med “happy årsdag” og en liten notis over facebook slik at halve verden nå vet at vi har holdt ut med hverandre i 14 år. Marius, som selvsagt også hadde glemt det fullstendig, klarte i et panisk øyeblikk å komme hjem med både roser til pynt og andebryst med peppersaus til “special dinner just for you!” Han spurte meg mens han kokkelerte på kjøkkenet om jeg hadde lagt merke til hvor flink han hadde vært! Jeg kikket meg smådesperat rundt og fisket med “At du tok oppvasken? Ja, det la jeg merke til.” Og det viste seg å være rett. Crisis averted.

Etterpå ble vi sittende og le litt. Vi er jo glad i hverandre og alt det der, men årsdager er noe vi ikke gidder gjøre noe særlig mye ut av uansett hvor lenge vi har vært sammen. Men vi skal late som alikevel.

Oh well, jeg fikk blomster til en forandring!

Mens det regner…

Idag har vært en utrolig sløv dag. Ikke nok med at det har vært lite å gjøre på jobben, men jeg har også fått vasket unna alt skittentøyet og taklet all oppvask. Så mens det regner og jeg ikke kan sitte ute på balkongen og slappe av har det blitt til at jeg har blitt sittende i stua og fargelegge litt. Det var jo litt deilig til en forandring.

wpid-dsc_0460
wpid-dsc_0460
wpid-dsc_0460
wpid-dsc_0460

Jeg ble nesten ferdig, så forsvant det naturlige lyset utenfra og Marius kom hjem fra jobb. Da var det middag og en tur på Nordbyen for å kjøpe skolisser til mannen. Og da endte jeg opp med litt annet enn skolisser:

Plantingen er igang for fullt!

Jeg har fått sådd masse forskjellige salater, vårløk, mais og solsikker. Dette viser en liten porsjon av alt som er sådd



Med chiliplante og en tomatplante i et improvisert drivhus 😛



Plantebord fra Jula har jeg fått ordnet også. Marius gikk med på det fordi han gjerne ville ha litt hjelp med plass når han skulle grille, og den står helt perfekt for ham slik at han ikke må stå og holde på alt.



Dette er juletreet fra ifjor. Vi kjøpte liksågodt en levende plante da den var liten nok og jeg er litt lei døende trær. Han likte seg faktisk ikke så godt inne (Jeg har døpt ham Magnus) og håndterte bedre å bli slept ut på verandaen da jula var over og snøen kom. Fuglene var ihvertfall veldig glad for noe å gjemme seg litt i. Nå er sommeren her og nye skudd kommer ut. Jeg later som om det betyr han skikkelig trives!

Den verandaen vi aldri helt bruker

Vi har bodd i leiligheten i snart 8 år. Flyttet hit i Juni 2007 faktisk. Det har tatt lang tid før vi har hatt de økonomiske aspektene i orden til at vi egentlig kan gjøre så mye med livet vårt annet enn å overleve og være fornøyd med det. Men heldigvis etter mye hardt arbeid og ganske strenge nedbetalingsplaner er vi endelig gjeldsfrie og har vært det en del år nå.

Og siden snøen endelig har forsvunnet ordentlig og det har blitt varmere i været og at sommeren snart kommer har jeg begynt å kikke mer og mer på verandaen.
Den er “roterommet” vårt egentlig. Vi bruker den ihvertfall ikke på samme måte som vi burde og for å være helt ærlig, det er tross alt noen ekstra kvadratmeter å boltre oss på. Marius har den lille kulegrillen sin der og det gamle kjøkkenbordet, ellers eier vi ikke noe utemøbler eller noe for å gjøre det til en plass vi kan oppholde oss på.

Jeg har dermed bestemt meg for å rydde bort alt skrotet og fikse kjøkkenbordet som står der.

Og det er jo helt utrolig hvor mye potensiale man kan se så snart skrotet er vekk! Men bordet må seriøst fikses.