Nytt prosjekt med sjællandske motiver

Jeg har nevnt tidligere angående Skovbosying og de spesielle togfargede motivene de har. De er såpass kule at jeg hadde lyst til å lage en til. Og den første jeg lagde er i tillegg blant de mest solgte mønstrene jeg har på Etsy.

Denne gangen blir det også med en del fugler, for jeg liker jo fugler. Men fuglene er ikke selve hovedtema denne gangen. Det blir en det man kaller “love / wedding sampler”.  Jeg leker også med tanken på å ha en litt passivt aggressiv tekst på så det ikke blir alltfor sukkersøtt, men for øyeblikket er det bare noe jeg selv humrer over.

I mellomtiden prøver jeg også å unngå å smelte vekk. Det er helt utrolig hvor fort været snudde sekundet vi kom til midten av Mai. Jeg håper det ikke blir tropesommer igjen, for jeg skal ikke på ferie før i slutten av August!

Men det kommer også til å gjøre det lettere å stå på verandaen og farge aidatekstilene mine. Jeg har et større prosjekt i hodet som jeg tenkte jeg skulle begynne på nå som det er så bra vær. Det er noe som går under juledekorasjon, så det er absolutt ikke noe det haster med. Men det var dette med å stå med et par bøtter med fargepulver og kokende vann som gjør at det er enklere når du er ute i godvær enn å stå inne midtvinters ved kjøkkenbordet.

Katten som aldri slutter å gi

Det er et velkjent fenomen blant flest katteeiere at når man har katter som får gå ute på egenhånd så kommer man også til å få “gaver” av og til. Med årene har det hovedsaklig vært Felix som kommer inn med mus. Noen ganger stadig levende, men etter en brysk oppfordring til å drepe byttet sitt før det dras inn i huset så har det heldigvis vært lite problem med å få tak i hva enn de drar med seg inn. Måltrost har Felix til og med kommet inn med ved et tidspunkt. Skal ærlig innrømme jeg var litt imponert, Måltrosten er ikke den minste fuglen der ute. Og grøss og gru, en gang fant jeg en død rotte i vinduskarmen. Katten har altså ikke engang giddet å bære den hele veien inn. For min del må han fryktelig gjerne la være å bære det med seg inn i det hele tatt.

Carmen derimot er en helt annen historie. Det er særdeles sjeldent hun kommer inn med noe som helst for hun pleier aldri å gå spesielt langt. Hun har ikke noe nevneverdig territorium meg bekjent. Men fra tid til annen så har det hendt at hun har kommet inn med en liten orm eller spurv. Og jeg innrømmer jeg blir litt stolt. Et av tingene man er bekymret for når man har rasekatt er at den fullstendig hjelpesløs. Avlet for å se pen ut og ikke mye annet. Så de gangen hun setter på plass en nysgjerrig hannkatt som har forvillet seg inn på området eller kommer hjem med en stakkars spurv, så er jeg faktisk både dritstolt og enormt lettet. Helt til det går opp for meg at jeg må… håndtere liket.

Igår kveld kom hun inn med den største stålormen hun har presentert sålangt. Ikke engang i mine villeste fantasier klarer jeg å gjette meg til hvor i all verden hun har funnet den hen. Og jeg vil egentlig ikke vite. Stålormer er fascinerende de, men gjerne mens de stadig er ute i naturen og aller helst på tv.

Hun var knapt interessert i å leke med den og stakkarsen prøvde sitt beste på å leke død. Marius fikk den over på et kostebrett og bar den ut til buskaset utenfor. Forhåpentligvis derfra finner den veien tilbake til… hvor enn hun fant den.

 

Årets første invasjon av maur

Sukkermaur må være den mest irriterende konsekvensen av sommer og godt vær. For atter en gang har de funnet en vei inn og gjort sin første okkupasjon av kjøkkenet.  Så jeg har støvsugd en hel skokk av dem og strødd litt kanel omkring mens jeg ventet på at Marius skulle komme tilbake fra Plantasjen med åtefeller. Sukkermaur liker visstnok ikke kanel. Og de stopper ikke nødvendigvis å gå et sted bare fordi man strør kanel omkring, de tar bare en lang omvei. Men det gav meg noe å gjøre mens jeg lette høyt og lavt etter inngangspunktet.

Marius kom endelig tilbake med åtefeller som vi har plassert ned ved der jeg TROR er inngangspunktet (som typisk nok er tomrommet i hjørnet under kjøkkenbenken) og rundt kjøleskapet. Forhåpentligvis håndterer det invasjonen for denne gang slik den gjorde sist år.

Jeg ønsker meg nytt kjøkken. Og det var meningen at vi skulle få ordnet det i år, men så sa bilen; “Ikke faen, jeg skal gi en serie med uforståelige feilmeldinger og være hos mekanikeren et par uker så det blir skikkelig dyrt først!” Og sånn ble det.

Men spisebordet hvor en kagge med saft stod tilgjengelig over natten, det har de ignorert blankt. Kresne jævler.

Prosjekt Yggdrasil – begynnelsen

Jeg har endelig kommet opp med en ny ide om et nytt mønster som jeg ønsker å legge til Etsybutikken min. Inntil videre kaller jeg den noe så pompøst som “prosjekt yggdrasil”, men jeg er stadig usikker på om jeg beholder vikingtema. Det kommer ann på hvordan det utvikler seg etterhvert som jeg tegner. Og den kommer strengt tatt til å være alltfor strukturert enn hvordan vikingmotiver vanligvis er. Og i korssting. Men vi får se hvordan det utarter seg.

Opprinnelig var det meningen at når jeg nådde 20 salg så skulle jeg lage et nytt mønster. For å feire litt. Men midt i det hele fant jeg hverken tid, energi eller inspirasjon til det. Nå har det heldigvis kommet på plass selv om jeg ikke er verdens raskeste. Det har sine grenser for hvor effektiv man kan kalle seg når den “kreative prosessen” består av å stirre i veggen i 3 timer uten at man helt vet hvorfor.

17. Mai gikk forbi overraskende rolig med tanke på de tidligere årene hvor det har nesten vært umulig å få sove om natten. Dessverre takket være russen.  Jeg hørte en russebuss spille “I’m sexy and I know it” på full guffe for et par dager siden (midt på natten riktignok) og det er stort sett det eneste vi har vært plaget med i år.

Selv tok vi dagen med knusende ro. Vi pleier alltid å grille litt god mat, se litt på tv og slappe av. Akkurat i år var èn ting annerledes og det var at Marius tok en tur innom treningsstudio for å ta sin torsdagsøkt. Han var visstnok ikke den eneste som hadde planlagt det samme.

Da håper jeg alle hadde en hyggelig 17. Mai, og nyter pinsehelgen i tillegg.

En maidag i Bøkeskogen

Ifjor gikk vi masse tur sammen for å få Marius i mer aktivitet slik at han forhåpentligvis ville gå ned i vekt. Jeg var med ham hver eneste tur for det er vanskelig å forstille seg noe mer kjedelig enn å måtte komme seg over dørkarmen alene.

Bøkeskogen er et område vi liker godt å gå. Stiene er godt merket og man får kjørt seg litt i bakkene når det trengs. At det i tillegg er en Bøkekro som selger deg kuleis når du vil belønne deg selv for godt oppmøte (av deg selv) er heller ikke å kimse av.

Man kan trygt si at skogen har eksplodert i grønt takket være godværet som har kommet den siste tiden og nå ser det helt fantastisk ut der. Det har vært varmt i tillegg, nesten klamt, så utemulighetene har vært superb.

Bøkeskogen

Vi tok en rolig runde, forvillet oss ned på gamle motorveien før vi fikk oppover mot kroen igjen ved tunnelen. Som betyr at vi peiset oppover Helvetesbakken i godt tempo. Og til tross for at jeg ikke har gått noe særlig på 8 måneder og han har trent 3 ganger i uka i 4-5 måneder så klarte han endelig å holde følge med meg uten å sakke etter og må ta seg pause. Det sier kanskje litt om hvor utrolig dårlig form han var i, og hvor overraskende god min var.

Vi kommer nok aldri til å ta en lignende langtur som vi gjorde ifjor da vi gikk oss bort i 5 timer, men Bøkeskogen er sagtens stor nok til at man får seg en real tur uten at man går seg vill med det første.

Jeg hørte isbilen for første gang for et par uker siden. Sommeren er her ❤️

Motivasjonsduken – innrammet øyeblikksvisdom

Jeg nevnte litt om grunnlaget for denne motivasjonsduken som Marius skal ha med seg på kontoret sitt. Han trenger en påminnelse om at forandring er noe man selv må stå for og at motivasjon er en heller flyktig følelse. Man er sikkert fantastisk motivert når man tenker på tingene man vil forandre eller gjøre, men når man skal opp kl. 6 om morgenen for å utføre planen om forandring så ender det med at man konstant utsetter det til “neste mandag”. Og det er noe jeg tror vi alle har veldig lett for å gjøre. “Jeg starter på mandag” tenker vi ofte og utsetter forandringen i livet vårt enda litt til slik at vi ikke behøver å forholde oss til det. Selv om vi vet at forandringen er der for å bedre vår egen livskvalitet.

Ofte er vi nesten som slaver for våre dårlige vaner, hva enn de vanene måtte gjelde. Man vil aller helst bare gjøre de morsomme og lette tingene, eller i det minste de som krever minst ubehageligheter.

I Marius sitt tilfelle er det et ønske om vekttap til et sunt nivå og gjøre et klarere skille mellom jobb og privat slik at han ikke konstant er hyperstresset og overarbeidet. Jeg håper den hjelper ham med å huske det, eller i det minste gi ham en liten glød med motivasjon når han trenger det de gangene han lener seg mer og mer mot å utsette X ting.

motivasjonsduken

Personlig har jeg begynt litt i det små jeg også. Jeg står opp tidligere enn når jeg strengt tatt må. I årevis har jeg kost meg med å kunne sove lenge og dra meg i sengen til langt på formiddagen, men det er det for tiden slutt på. Jeg startet stille og rolig med å stå opp en halvtime tidligere enn når jeg må. Så utvidet jeg det til en time osv osv osv.

Planen var at jeg skulle få mer tid og brukt mer av dagen. Jeg føler ikke nødvendigvis at jeg gjør det enda, men jeg har fått et ganske bra sovemønster som resultat og ligger ikke lenger våken til 4 om morgenen og hører på snorkingen til Marius.

Så ved å stå opp tidligere om morgenen og tvinge meg selv opp av sengen uten at det er noen spesiell grunn til at jeg behøver det, så har jeg bedret livskvaliteten min fordi jeg sover bedre om natten som resultat.

win-win

Motivasjonsduken – til min mann

For et par år siden så jeg en TED-talk jeg syntes var interessant. Ikke nødvendigvis så mye for min egen del, selv om jeg tar i bruk det ene verktøyet den lærte meg, men mest for Marius sin del. Han sliter veldig mye med høy vekt og vi er igang med en lang prosess med å få ham ned på et betraktelig sunnere nivå. Det spiller ingen rolle hvor høy man er, 150kg kommer aldri til å være et sunt nivå.

Først begynte vi å gå sammen en time hver eneste dag. Seriøst, hver. eneste. dag. Jeg hadde selvsagt ikke vondt av det heller og det er kjedelig å gå tur alene. Turene gav oss også en sjanse til å snakke om og planlegge hvordan vi ville gjøre ting. Alt fra hva vi vil gjøre i ferien og hvor vi skal booke til hvordan penger skal sorteres utifra hva som har kommet inn av regninger og gjeld. Vi gjorde dette i hvertfall halvannet år, men ikke noe mer enn det. Vi kikket aldri nærmere på hva slags mat som ble spist og hvor mye av den som ble slengt på tallerkenen.

Det gjorde vi i Januar. Vi hadde ikke gått på et par måneder over den verste vinteren ettersom jeg har haltet siden August. Det er ihvertfall min unnskyldning for at jeg ikke har gått, Marius sin unnskyldning er noe i retningen med mye jobb, ingen lyst og ingen å gå turen med.

Min halting viste seg å være en betennelse i akillessenen. Så der blir helbredet saktegående med strekkøvelser og ekstra såler i skoene. Om to uker skal jeg på sykehuset i Tønsberg og sjekke senen med ultralyd for å se hvor galt det virkelig har gått.

Men siden vi ikke gikk tur med med min halting og dårlig vær som unnskyldning så har jeg ordnet abonnement i et treningsstudio. Ettersom det også er jeg som betaler for det så tør ikke mannen annet enn å trene tre ganger i uka. Jeg passer også på at han ser en personlig trener 1 gang i måneden (minimum) slik at hvis han føler han vil gjøre endringer på oppsettet sitt eller begynner å kjede seg, så er det noen der klar til å fange ham opp og gi ham noe nytt å gjøre.

Samtidig med treningsstudio kikket vi også nærmere på maten. Slik det var før spiste vi et kyllingbryst hver, med poteter,saus og gjerne med et par glass med cola i tillegg. Svært lite til ingen grønnsaker og samtidig var porsjonene enorme med det vi faktisk spiste. McDonalds var også et sted som ble alltfor hyppigt besøkt de gangene vi ikke gadd å lage mat.

Nå har vi testet matplan i et par måneder og det har fungert utrolig bra. Matplanen er ikke trykket på fancy papir og dekorert for å se stilig ut. Det er et vanlig ruteark hvor det er markert opp om vi skal ha kylling/svin/and/kjøttdeig/ku/lam akkurat de og de dagene.

matplan

Matplanen er enkelt satt opp og vi setter kun en uke av gangen. Noen ganger legger vi til en ny rett og ser om vi liker den. Noen ganger gjør vi virkelig ikke det(*host* miso *kremt*) og har det aldri igjen etterpå. Noen ganger liker vi det utrolig godt og legger det til i gruppen med faste retter vi roterer.
Og istedetfor at vi spiser et helt kyllingbryst hver så spiser vi et kyllingbryst på deling. Matøkonomien vår har ryddet opp seg selv takket være det og vi bruker ikke lenger horrible summer på mat hver måned hvor halvparten av det blir kastet uansett.

Det var veldig viktig for meg at når vi endret på maten, så endret vi for oss begge og ikke bare ham. For vi lager mat sammen og vi skal ikke ha noe av at vi må lage to forskjellige måltider til middag hvor den ene spiser hva pokker de vil og den andre sitter og sutter på ris og kokte erter.

Men tilbake til denne TED-talken.

Mel Robbins snakker om motivasjon. Og motivasjon er ikke en vedvarende følelse. Ingen i verdenshistorien har noensinne våknet av seg selv kl. 5 om morgenen, glad og fornøyd, for så å danse mot treningsstudioet for å ta en treningsøkt før jobben. (Skulle dette skje krever jeg bedre dopingkontroll.)

Motivasjon er flott og vel, men det er ikke noe som hjelper deg opp av sengen. Du kommer aldri noensinne til å føle for det. Man tenker på alle tingene man burde gjøre. Tingene som trengs for å nå et mål man har satt seg eller endringer man ønsker seg i livet. Nyttårsforsettene vi setter fordi det er ønsker vi har for endringer i hverdagen, men vi føler aldri for å gjøre dem. “Jeg starter på mandag” sier man ofte. Som om mandagen er bedre enn idag eller nå. Vi utsetter de tingene vi VET vi bør gjøre, for vi føler ikke for det. Og når mandagen endelig kommer har vi enten heldigvis glemt hele løftet, eller vi føler ikke for akkurat denne mandagen.

Så jeg er igang med å brodere en frase fra TED-talken jeg viste til Marius som han kan ha hengende på jobb. Så han husker at motivasjon er vanskelig, at man aldri føler for det og man er nødt til å tvinge seg selv for å få det bedre for å bryte ut av det dårlige mønsteret man har lagt seg i.

Kampen om bordplassen

Det er ikke bare bare når man har en abyssiner som kjæledyr. I kattens liv må man gjennom mange kamper man mest antagelig kommer til å tape. Kamper om hvorvidt det er greit å snuse rundt på kjøkkenbenken etter en matbit, kattelur på stuebordet eller tigging etter mat bak blomstervasen på spisebordet. En abyssiner trenger gjerne repeteringer av alt, ikke fordi den er dum, men fordi den ikke alltid er enig med deg. Og i flest tilfeller er Carmen absolutt ikke enig med meg.

Noe som resulterte i blinkskuddet av hennes seneste uenighet med husreglene. Som å legge seg på stuebordet for en liten kattelur og kose seg i solen.

Jeg vet ikke hvorfor jeg fortsetter å prøve. Hun er tross alt over 10 år gammel og kampen er sikkert tapt for lengst. Men jeg fortsetter med å prøve å lære dem nye ting som forhåpentligvis gjør det lettere for oss.

Som et eksempel har jeg lært Felix å vente. Det høres kanskje ikke særlig spennende ut, men for en katt som mangler impulskontroll og er matmotivert til tusen er det ganske spesielt. For ettersom han er såpass “på” når det gjelder mat så må de få servert våtfor på hver sin tallerken og et stykke fra hverandre. Han sluker selvsagt alt han har fått iløpet av kort tid og skal umiddelbart løpe bort til hennes tallerken og ta hennes også. Carmen derimot er sær og kresen. Hun tar seg god tid til å spise våtforet sitt. Først sausen, så bitene. Hun er heller ikke flink til å “stå på sitt” og sette ham på plass så hun får maten sin i fred.

Så jeg har lært Felix til å sitte et stykke unna og vente til hun går fra tallerkenen på egenhånd. Først når hun har forlatt restene sine får han lov til å gå bort og spise dem. Det tok ikke lang tid før han forstod poenget og han gjør det uoppfordret og uten at vi behøver å stå der som fysisk skille.

Jeg har også lært ham å sitte på kommando. Noen ganger. Når han føler for det. Og hvis jeg har mat i hånda. Kanskje.

Nytt miniprosjekt på gang (biscornu)

Ettersom det har blitt bestemt at heretter skal alle biscornu være små har jeg begynt på det som senere vil være en veiledning på hvordan man lager en 15-siders biscornu. Den er hakket mer avansert enn vanlig biscornu.

Planen er at fem av sidene vil ha sashikomønster. Sashiko er en japansk broderiteknikk som har eksistert siden 1600-tallet hvor det er mange flotte mønsterutviklinger som jeg liker svært godt. Hovedsaklig tar jeg i bruk de jeg kan justere for hvitsøm på aida. Noe som viste seg å være litt kronglete til tider.
Rekke nummer to av fem sider vil ha blackworkmønstre fra Blackwork Journey sitt prosjekt som kalles “Save the Stitches”. Mens siste rekke av fem sider vil ha vanlige korsstingsmotiver.

Aidastoffet jeg broderer på har jeg farget selv tidligere, det er først nå jeg endelig har funnet noe å bruke det til.

Jeg har ikke verdens raskeste tempo, for hver gang jeg reiser meg for så å komme tilbake så har katten tatt stolen min. Og hver gang jeg vil sette meg vurderer jeg om det faktisk er verdt å flytte katten ettersom hun mest antagelig kommer til å sirkle rundt meg og så legge seg på første og beste papiret jeg leser mønster av. DET slår ihvertfall aldri feil!

Carmen i stolen

Heldigvis har den andre funnet godplassen i senga.

Giddalausen, Fallout Shelter og trådhelvete

Det gikk brått opp for meg at det faktisk har gått over en uke siden jeg skrev noe sist. Jeg har gjort svært lite nytte for meg siden sist. Jeg har kommet igang med å sortere alle trådene igjen og fyllt opp 3 bokser med over 200 farger sålangt, men hver gang jeg ser på posen så ser det ikke ut som haugen med tråd har minket. Man kan trygt si det er en smule demotiverende.

Men mest har jeg latt meg selv bli distrahert av Fallout Shelter. For de som ikke vet om det så er Fallout Shelter et minispill som kom ut i forbindelse med Fallout 4. Siden Fallout 4 er et FPS spill i en fjern framtid hvor du løper rundt og plaffer ned.. ting, så er det dessverre ikke spillet for meg. Men jeg likte veldig godt Shelter.

Du befinner deg i denne radioaktive fremtiden hvor man er nødt til å bo i et underjordisk velv for å overleve. Du kontrollerer hvem som skal gjøre hva og hvem som skal sjekkes opp av hvem. Vanlig prosedyre er nok at man har opptil flere kvinner og menn, og for å øke på befolkningen for å få tilgang til mer “stæsj” så får man en masse unger. Det fungerer også veldig greit, men i lengden er det kjedelig.
Så jeg fant fram Excel regneark og satte opp en plan. Så langt er velvet mitt fullt av kvinner og to menn. Den ene får hver eneste kvinne 5 døtre med. Får de sønner blir de hivd rett ut så snart de er gamle nok. Mann nr 2 brukes til oppgaver som han sendes ut på. Jeg begynner å nærme meg punktet hvor hver kvinne har fått fem døtre hver. Da vil jeg introdusere mann nr 2 til alle kvinnene. På den måten kommer jeg nok opp til maksgrensen av 200 mennesker rimelig kjapt. Sålangt har jeg 68 kvinner og 2 menn.

Det er mye kleint i spillet også. Deriblant sjekkereplikker.
Fallout Shelter

Jeg har bare ikke hatt lyst til å spille noe særlig i det siste og dette er det eneste jeg sysler litt med. World of Warcraft har jeg heller ikke spilt noe særlig de siste par ukene. Jeg ble delvis lurt til å være med på et raid forrige lørdag som jeg streamet. Jeg har fått invitasjon til Alpha-testingen, men foreløpig avventer jeg.

Jeg venter vel litt på inspirasjon eller noe. Et eller annet som får meg igang igjen.

Splattet kylling hokkaido burger

Splattet kyllingburger er noe vi lager i ny og ne, men akkurat denne gangen gikk det ikke helt etter planen. Jeg hadde kjøpt hamburgerbrød fra Coop før påsken som lå klare til bruk til da vi skulle ha burger, men dessverre ble de grønne innen den tid kom. Og jeg er irritert for hamburgerbrød koster penger og jeg forventer at den tåler å ligge der over helga før den skifter farge. Heretter er planen å bake sånt selv og ha det liggende klar i fryseren.

Hovedingrediensene er veldig enkle:

  • kyllingbryst
  • salat (jeg foretrekker kinakål)
  • Bacon
  • cheddarskiver
  • ketsjup
  • dressing
  • brød…

Bacon legges på et stekebrett med bakepapir og dyttes inn i ovnen. Jeg satte den på 250 grader og full vifte. I mellomtiden har jeg skjært kyllingbrystet i skiver, krydret med paprikapulver og hvit pepper før jeg legger litt plastikk over stykkene og SMADRER løs med stekepanna. Vend stykkene over, krydre på ny, plastikk på, smadre løs. Derav navnet; splattet kylling. Stekes på middels varme til gjennomstekt.

Jeg bygger opp hamburgeren i følgende orden: Brød – salat – dressing – kylling – cheddarskive – ketsjup – bacon – brød
Men det er også godt å legge til f. eks. skive med bifftomat, agurk og litt sjampingjong (før kyllingen).

Hokkaido brød er også kjent som japansk melkebrød. Det er egentlig en veldig søt og luftig form for loff. Vi prøvde å lage det for første gang i Februar og siden har vi blitt hekta. Jeg har begynt å fryse ned stykkene i porsjoner for to slik at jeg har til de gangene jeg egentlig lager Ramen, men i dette tilfelle kom de godt med til burgeren. Jeg stekte dem litt i ovnen slik at de ble litt “toastet” slik som man pleier med vanlig hamburgerbrød.

Jeg kommer nok til å lage litt grovere varianter i fremtiden, man kan ikke leve på bollebrød i all evighet heller.

splattet kylling hokkaido burger

Beklager hvis bildene er litt kjipe i den forstand at man egentlig ikke ser noe annet enn bacon, men jeg var så grøsselig sulten at jeg orket ikke styre for mye med kamera.

Nytt år, enda eldre gubbe

Vi starter påsken med mannens bursdag.

Bursdagskaken er allerede i ovnen og vi venter begge utålmodig på at den skal bli ferdig. Og nå som jeg tenker etter er jeg litt usikker på om jeg har nok melis til å lage glasur. Han kommer ikke til å bry seg om det er glasur på kaka eller ikke, det er kake for pokker! Men alikevel, glasur hadde jo vært fint det og.

Jeg sov lenge idag. Jeg har kommet så langt som å lage kaffe. Men å drikke den eller lage morgenmat til meg selv, så langt har jeg ikke kommet enda. Men kake i ovnen har jeg fått til. Viktig å dele livet med noen som deler de riktige prioriteringene med deg. Og i dette livet blir bursdagskake prioritert!

Jeg tror jeg har klart å bli forkjølet. Jeg nøs som en idiot igår kveld og fikk nesten ikke sove på grunn av snørrfabrikken som tydeligvis hadde flyttet inn i nesa mi. Jeg er bedre idag, men selv om den kanskje ikke har truffet meg for fullt så merker jeg at noe ikke er helt i orden. Forhåpentligvis går det over fort igjen. Det er påske og jeg har fri. Jeg har ikke tid til å være syk.