Kattens mafiametoder

Planen var at hun skulle få lov til å være på soverommet et lite stykke tid før vi lukket døren. Og hun hadde gått ut av rommet på egenhånd men stod alikevel i nesten en time og hylte og skrapte på døren for å få lov til å komme inn igjen.

Jeg fikk ikke sove som resultat og det er helt forferdelig å høre på for det føles som om det aldri slutter. Så jeg reiste meg og åpnet døren i forhåpninger at hun bare skulle inn og snuse litt før det ble kjedelig og løper ut igjen.

Hun nærmest styrter inn i rommet, rett under senga på andre siden og hopper opp. Hun er nærmest i ekstase over at hun har fått meg til å åpne døren for henne slik at hun kan ligge og sove sammen med oss.

Jeg, derimot, er i langt mindre ekstase og ber en stille bønn om at hun endelig kommer til å være stille slik at jeg får sove. Et stykke tid senere hører jeg henne tusle ut igjen, men jeg er for trøtt og på vei til å sovne til at jeg orker å reise meg og tenker det er sikkert ikke så farlig om døren står oppe en natt.

Jeg vet ikke hvor lang tid det går, men jeg er stadig delvis våken når hun kommer tilbake og jeg merker hun legger noe fra seg og mjauer for å få min oppmerksomhet.

Med tanke på hennes forhistorie med å gi meg levende edderkopper i fanget når jeg ser på tv, tar jeg ingen sjanser. Jeg reiser meg opp, slår på lyset og der ser jeg den. Hun har lagt en død mus på hodeputen min.

Glad og fornøyd over seg selv legger hun seg i fotenden av senga og venter på at vi skal ordne opp. Og slemt nok vekket jeg Marius og sa; “Katten har tatt med en død mus inn. Din tur.”

Den katta ble så sinnsykt hivd ut av soverommet resten av natten.

Katten som vant litt alikevel

Siden ifjor har vi gjort vårt beste for å holde kattene ute av soverommet om natten.  Men hver kveld er det samme.

Carmen har selvsagt lagt merke til når leggetid er og idet vi gjør oss klare for kvelden styrter hun inn på soverommet og hopper opp i senga på min side. Der skal hun ligge. Noen ganger hvis hun virkelig ikke vil være alene, så løper hun under sovestolen i hjørnet eller under senga. Begge plasser vi ikke får tak i henne og må vente til hun selv kommer fram.

Hvis vi er heldige og hun velger PÅ senga, så gjør hun seg ekstra tung når vi skal løfte henne opp og griper tak i dyna. Det hjelper ikke henne med å få bli værende i rommet der og da, men den dårlige samvittigheten over tid blir godt pleiet.

Vi koser masse med henne før vi går inn i stua og slipper henne ned. Og det tar ikke lange tiden før hun er ved døren for å hyle og skrape. Og hun er ikke akkurat katten til å gi seg med det første heller.

Hvis jeg i tillegg må på do iløpet av natten kommer hun diltene inn på badet for å sitte på føttene mine. Det er en greie hun har hatt lenge. Hvis hun ikke kan sitte nær meg på et skrivebord eller ved siden i sofaen, så er føttene mine reserveløsningen.

Og når man er ferdig på badet og man lusker seg tilbake til soverommet, så står hun selvsagt klar med hyling og skraping på døren igjen.

Og dette går jo simpelthen ikke. Ikke etter et år hvor hun stadig hyler og skraper. Døra skal jo få lov til å stå litt i fred den og!

Så vi har ny plan!

Katten får lov til å være der den første perioden etter vi har lagt oss. For etter 10-20 minutters tid pleier hun som regel å gå av seg selv for å spise/drikke eller bare sove et annet sted. Og det er da jeg “spretter” opp og lukker døren for natten.

Vi prøvde det igår natt. Det var ingen hyling eller skraping ved døren. Alt var greit og Carmen virket nesten som i bedre humør når jeg stod opp idag.

Så hun vant denne virker det som.

felix

Og midt i det hele har Felix begynt å stå ute på skråtaket og pipe for at vi skal åpne vinduet midt på natten. Uten at jeg helt forstår hvorfor. Å komme seg opp på taket for å mase ved et halvlukket vindu er strengt tatt en omvei for vinduet han vet står oppe.

En god nattesøvn er for folk som ikke har barn eller dyr og bor langt faen i voll på fjellet, tydeligvis.

Når varmen tvinger døren åpen

Det var nesten skrekkelig hvor varmt det skulle bli igår kveld, selv etter solen gikk ned. I tillegg var det ingen vind så vi fikk ikke ordnet med gjennomtrekk av leiligheten eller noen ting. Før vi skulle legge oss spurte jeg Marius om vi kunne kjøre en kort tur med vinduene nede så jeg fikk kjølt meg ned litt.  Det var ikke noe problem.

På kjøreturen så vi rådyr. Bukken vi så var definitivt rådyr for geviret hans lignet ikke slik et hjort har. Han stod ute i en kornåker og passet sine egne saker. Men hunnen vi så var en vanlig hjort tror jeg. For alt jeg vet kan det ha vært et rådyr. Akkurat de to er jeg på ingen måte god til å se forskjell på.

Da vi kom tilbake, og til tross for gjennomtrekk, var leiligheten varmere enn ute. Og som resultat orket jeg ikke ha døren lukket for å holde Carmen ute av senga. Men før jeg i det hele tatt fikk lagt meg måtte jeg ut og hente Felix som hadde bestemt seg for at han skulle hyle med nabokatta.

Han stod nede i veien med Sortis (navn på nabokatta) og jeg orket ikke gå så langt. Så jeg gikk halvveis og sa “Kom!” Motvillig og sakte kom han til slutt mens han flere ganger skulle sjekke om Sortis hadde våget å røre seg i hans retrett.
“Det der er Sortis, du liker Sortis! Kom!”
Stakkars Felix, det må være flaut å prøve å hevde seg som hannkatt og gjenetablere territoriet når mennesket hans kommer og avbryter det hele. Men klokken er halv tolv om natten og det er ingen som orker å høre på to gamle katter hyle.

Carmen hadde løpt rett inn på soverommet når jeg kom opp trappen igjen, Hun hadde helt klart fått med seg at det er leggetid. Og hun gjør dette nesten hver kveld. Styrter inn på soverommet i forhåpninger om at hun får bli. Og hver gang plukker vi henne opp, koser masse med henne før vi lukker henne ut av soverommet. Hvorpå hun står og skraper på døren og vræler litt i 10 minutter før hun legger seg et annet sted.

Men denne gangen var det så varmt vi ikke orket å ha døren lukket, og Carmen hadde i tillegg gjemt seg strategiskt under sengen. Jeg kunne stadig kose med henne, men hun var akkurat langt nok under til at jeg ikke klarte å gripe tak. Etter rundt en time hvor vi prøver å sove legger jeg merke til at hun har flyttet seg ut fra under sengen til veggen ved nattbordet. Så sovner jeg endelig til tross for varmen.

Fem om morgenen klarte jeg å våkne av meg selv. Hvorfor aner jeg ikke, men jeg hater det.  Og Carmen ligger krøllet sammen ved siden av meg og er kjempefornøyd! Og snorker. Selvfølgelig snorker hun.

Jeg tar en tur på do, sjekker mobilen etter klokkeslett, dytter litt på takvinduet for å gjøre det mørkere i rommet og legger meg igjen. Carmen har selvsagt våknet og justert seg utifra “hvordan kan jeg best være i veien så du ikke ligger behagelig?”
Til slutt sovner jeg på nytt

Jeg er stadig delvis i dus et par timer senere om morgenen, men jeg hører den irriterende lyden av snorking. Jeg sukker litt, tenker det er Marius som har klart å legge seg på ryggen igjen og trenger en dytt. Det jeg dyttet på hadde pels.
Viser seg at da Marius endelig stod opp  hadde Carmen bestemt seg for å ta plassen hans og fortsette snorkingen.
Når varmen tvinger døren åpen Superheldige meg.

Katten som aldri slutter å gi

Det er et velkjent fenomen blant flest katteeiere at når man har katter som får gå ute på egenhånd så kommer man også til å få “gaver” av og til. Med årene har det hovedsaklig vært Felix som kommer inn med mus. Noen ganger stadig levende, men etter en brysk oppfordring til å drepe byttet sitt før det dras inn i huset så har det heldigvis vært lite problem med å få tak i hva enn de drar med seg inn. Måltrost har Felix til og med kommet inn med ved et tidspunkt. Skal ærlig innrømme jeg var litt imponert, Måltrosten er ikke den minste fuglen der ute. Og grøss og gru, en gang fant jeg en død rotte i vinduskarmen. Katten har altså ikke engang giddet å bære den hele veien inn. For min del må han fryktelig gjerne la være å bære det med seg inn i det hele tatt.

Carmen derimot er en helt annen historie. Det er særdeles sjeldent hun kommer inn med noe som helst for hun pleier aldri å gå spesielt langt. Hun har ikke noe nevneverdig territorium meg bekjent. Men fra tid til annen så har det hendt at hun har kommet inn med en liten orm eller spurv. Og jeg innrømmer jeg blir litt stolt. Et av tingene man er bekymret for når man har rasekatt er at den fullstendig hjelpesløs. Avlet for å se pen ut og ikke mye annet. Så de gangen hun setter på plass en nysgjerrig hannkatt som har forvillet seg inn på området eller kommer hjem med en stakkars spurv, så er jeg faktisk både dritstolt og enormt lettet. Helt til det går opp for meg at jeg må… håndtere liket.

Igår kveld kom hun inn med den største stålormen hun har presentert sålangt. Ikke engang i mine villeste fantasier klarer jeg å gjette meg til hvor i all verden hun har funnet den hen. Og jeg vil egentlig ikke vite. Stålormer er fascinerende de, men gjerne mens de stadig er ute i naturen og aller helst på tv.

Hun var knapt interessert i å leke med den og stakkarsen prøvde sitt beste på å leke død. Marius fikk den over på et kostebrett og bar den ut til buskaset utenfor. Forhåpentligvis derfra finner den veien tilbake til… hvor enn hun fant den.

 

Kampen om bordplassen

Det er ikke bare bare når man har en abyssiner som kjæledyr. I kattens liv må man gjennom mange kamper man mest antagelig kommer til å tape. Kamper om hvorvidt det er greit å snuse rundt på kjøkkenbenken etter en matbit, kattelur på stuebordet eller tigging etter mat bak blomstervasen på spisebordet. En abyssiner trenger gjerne repeteringer av alt, ikke fordi den er dum, men fordi den ikke alltid er enig med deg. Og i flest tilfeller er Carmen absolutt ikke enig med meg.

Noe som resulterte i blinkskuddet av hennes seneste uenighet med husreglene. Som å legge seg på stuebordet for en liten kattelur og kose seg i solen.

Jeg vet ikke hvorfor jeg fortsetter å prøve. Hun er tross alt over 10 år gammel og kampen er sikkert tapt for lengst. Men jeg fortsetter med å prøve å lære dem nye ting som forhåpentligvis gjør det lettere for oss.

Som et eksempel har jeg lært Felix å vente. Det høres kanskje ikke særlig spennende ut, men for en katt som mangler impulskontroll og er matmotivert til tusen er det ganske spesielt. For ettersom han er såpass “på” når det gjelder mat så må de få servert våtfor på hver sin tallerken og et stykke fra hverandre. Han sluker selvsagt alt han har fått iløpet av kort tid og skal umiddelbart løpe bort til hennes tallerken og ta hennes også. Carmen derimot er sær og kresen. Hun tar seg god tid til å spise våtforet sitt. Først sausen, så bitene. Hun er heller ikke flink til å “stå på sitt” og sette ham på plass så hun får maten sin i fred.

Så jeg har lært Felix til å sitte et stykke unna og vente til hun går fra tallerkenen på egenhånd. Først når hun har forlatt restene sine får han lov til å gå bort og spise dem. Det tok ikke lang tid før han forstod poenget og han gjør det uoppfordret og uten at vi behøver å stå der som fysisk skille.

Jeg har også lært ham å sitte på kommando. Noen ganger. Når han føler for det. Og hvis jeg har mat i hånda. Kanskje.

Nytt miniprosjekt på gang (biscornu)

Ettersom det har blitt bestemt at heretter skal alle biscornu være små har jeg begynt på det som senere vil være en veiledning på hvordan man lager en 15-siders biscornu. Den er hakket mer avansert enn vanlig biscornu.

Planen er at fem av sidene vil ha sashikomønster. Sashiko er en japansk broderiteknikk som har eksistert siden 1600-tallet hvor det er mange flotte mønsterutviklinger som jeg liker svært godt. Hovedsaklig tar jeg i bruk de jeg kan justere for hvitsøm på aida. Noe som viste seg å være litt kronglete til tider.
Rekke nummer to av fem sider vil ha blackworkmønstre fra Blackwork Journey sitt prosjekt som kalles “Save the Stitches”. Mens siste rekke av fem sider vil ha vanlige korsstingsmotiver.

Aidastoffet jeg broderer på har jeg farget selv tidligere, det er først nå jeg endelig har funnet noe å bruke det til.

Jeg har ikke verdens raskeste tempo, for hver gang jeg reiser meg for så å komme tilbake så har katten tatt stolen min. Og hver gang jeg vil sette meg vurderer jeg om det faktisk er verdt å flytte katten ettersom hun mest antagelig kommer til å sirkle rundt meg og så legge seg på første og beste papiret jeg leser mønster av. DET slår ihvertfall aldri feil!

Carmen i stolen

Heldigvis har den andre funnet godplassen i senga.

Kattebeist som moralsk støtte

Katten min, Carmen, er et ordentlig kosetroll. Hun skal gjerne sitte inntil meg når jeg ser på tv, hun blir med på badet og stryker seg langs bena mine når jeg må på do og hun skal aller helst ligge ved siden av meg i senga når jeg skal sove. Jeg får med andre ord svært lite tid alene. Det er alltid en pelsball i nærheten som følger med på nesten alt hva jeg gjør.
Står jeg opp for sent (ifølge henne) så står hun utenfor soveromsdøren og hyler til jeg åpner. Det spiller ingen rolle at Marius har stått opp og prøver å lokke henne vekk fra døren. Her skal det vræles til døren åpnes!

Så når jeg sitter og broderer i godstolen min foran tven så er det vel ingen overraskelse at hun holder seg i nærheten. Om det så betyr at hun koser seg i sola på gulvet ved verandadøren, fotpuffen ved godstolen de gangene Felix ikke har tatt plassen eller sjeselong-biten av sofaen som er rett ved siden av. (Eller en sjelden gang, på toppen av stolryggen.)

Og jeg liker å ha på tven i bakgrunnen slik at det er litt støy som kommer herfra. For eller så må jeg høre naboen under ha filosofiske samtaler med kompisene sine til kl 2 om natten eller to småbarn i overetasjen som løper som gale over gulvet (eller hyler) frem til det er leggetid. Og etter leggetid hører jeg det nye surroundanlegget naboen har skaffet seg til tven SIN.
Så da må man ha litt motlyd så man ikke blir fullstendig sinnsyk. (Eller kanskje jeg har blitt det allerede uten å legge merke til det?)

For et par dager siden skulle jeg visstnok bare glemme å gjøre noe som helst med tven. Carmen hadde lagt seg godt til rette over fjernkontrollen og nektet å flytte seg. Jeg fikk til slutt lirket fjernkontrollen fri til tross for høylydte protester.

Men idag tok kaka. For nå hadde hun lagt seg alltfor godt til rette.

Merker jeg er litt irritert.

Separasjonsangst, sengetepper og kadavre

For et par uker siden stakk vi innom Jysk for å plukke opp et sengeteppe. Grunnen til dette er fordi jeg fant en flått som hadde bitt seg fast til hofta mi og jeg visste at eneste måten den kan ha kommet inn i hus var på grunn av kattene. De sover ofte i senga vår enten om natten eller gjennom mesteparten av dagen. Vi har tidligere ikke hatt sengeteppe, knapt redd opp senga, og etter at jeg i panikk røsket løs flåtten var det nok. Nå skulle vi ha sengeteppe!

I tillegg til at vi innførte sengeteppe så får heller ikke kattene være på soverommet om natten når vi sover. De får heller ikke lov til å komme inn om morgenen før vi har fått på sengeteppe. Slik passer vi på at vi ikke får flere uønskede insekter i senga, men også får kraftig redusert mengden med pels på sengetøyet. Marius har tross alt litt allergi…

Dette har Carmen simpelthen ikke tålt. Sengeteppe i seg selv er null problem, hun sover på det rett som det er. Når jeg sitter der inne og broderer dagen lang er hun der gjerne og ligger så tett inntil meg hun kan. Men hun takler det ikke når leggetid kommer. Hun vet vi kommer til å flytte henne ut av rommet og nærmest klamrer seg fast til sengeteppet. Løper under sengen til andre enden og hopper opp i senga igjen. Alt for å unngå å bli flyttet ut av rommet. Når vi da endelig får henne ut, selv etter å ha kost masse på henne og sittet litt med henne i stua, så står hun alikevel ved døren og jamrer og klorer på døren. Gjerne flere ganger iløpet av natten.

Igår natt var noe verre. Hun jamret høyt og lenge og klorte på døren for harde livet å komme inn. Til slutt gav jeg etter og slapp henne inn og hun pilte inn som en galning mens hun kurret fornøyd og med halen i været. La seg ned ved siden av meg og slappet av et par minutter. Til slutt gikk det opp for henne at hun ikke fikk kos da vi tross alt forsøkte å sove og begynte dermed å tusle rundt under sengen. Jeg reiser meg opp igjen og går mot døren for å lokke henne ut, men da løper hun rett tilbake i sengen. Greit, så får du være litt til da.

Hun prøver å legge seg inntil Marius, men han flytter brått på seg og dulter henne bort i samme slengen. Til slutt mister hun interessen og tusler ut. Jeg ser mitt snitt til å lukke døren bak henne. Det tok ikke lange tiden før hun er på døren igjen for å jamre og klore.

Etter et stykke tid må jeg stå opp og gå på do. Hun er der umiddelbart ved føttene mine når jeg kommer ut, følger meg inn på badet og er kurrende fornøyd.

Så følger en fadese av katteoppdragelse av dimensjoner. For jeg er på vei tilbake til soverommet når hun løper bort og nærmest klistrer seg fast til døren. Hun skal med inn. Så jeg plukker henne opp, går inn i stua og setter henne ned og går tilbake til døren. Hun kommer løpende etter og klistrer seg til døren. Dette pågår en 30-40 ganger hvor vi går fram og tilbake. Jeg sier ingenting, bare rolig plukker henne opp og plasserer henne i stuen. Etter et par ganger legger hun merke til at det er vanskeligere å plukke henne opp om hun legger seg rett ned, så hun prøver seg på det flere ganger. Jeg prøver å kveile latteren, for hun er jo så innmari spesiell noen ganger. Men vi nærmer oss halv to om natten og jeg vil fryktelig gjerne legge meg igjen.

Til slutt får jeg nok plass mellom meg og katten til at jeg får rivd opp døra, dytta henne bort og lukket igjen. Helt utrolig hva man må gjennomgå for å få seg litt søvn her i huset. Carmen blir stående på utsiden og jamre og klore for harde livet. Hun ble lurt, føler seg snytt og er dritsur. Dette skal vi jammen få høre de neste 20 minuttene!

Idag når jeg stod opp begynte jeg å re senga. På Marius sin side ser jeg en halv flat mus. Stakkars Marius har mest antagelig sovet på den uten å være klar over det siden igår natt når Carmen var så utrolig hyper på å komme inn. Og det gir mening at hun ville være ekstra interessert i å komme inn om hun hadde lagt igjen byttedyret sitt der.

Hvor resten av musen er (ala hodet) aner jeg ikke. Men Marius har sagt seg villig til å kikke under senga når han kommer hjem. Jeg sleit nok med å hive det som var igjen. Resten av senga var heldigvis uten flere kroppsdeler…

Det er gøy med katt! Noen ganger. Sånn innimellom. Bare ikke akkurat idag.

Sjællandske broderier og katten

Litt om de blå og røde broderier fra Sjælland

Sjælland har en rik historie fra 17-1800 tallet med broderier og elementer som er brodert på håndklær, duker, stolpetrekk osv. Spesielt er det de røde og blå broderiene som kalles “Skovbosyning” jeg har lagt meg merke til i et av de gamle bøkene jeg har plukket med meg fra en antikvariat i Danmark.

Jeg sitter og tegner opp en ny navneduk som kommer til å ha disse elementene og har gjort det de siste par dagene. Først tenkte jeg at den kanskje skulle ha litt alfabet, numre osv som tradisjonelle navneduker har. Men med nærmere ettertanke kommer jeg nok til å kombinere et fugletre i skovbo-stil med diverse rammedesign fra Jugoslavia og Ungarn og kanskje et kort dikt. Alfabetet kan vel de fleste og er litt kjedelig å se på, men et kort dikt av en dansk dikter hadde kanskje vært noe av litt mer interesse.

Forhåpentligvis går det ikke alltfor lang tid før jeg blir ferdig med å tegne opp mønsteret så jeg kan forsøke å brodere det, men det er igjen litt avhengig av om hvorvidt katten slutter å være så jækla innpåsliten.

Kjære kattebeist, vi må snakke sammen

Klokken er halv tre om natten. Jeg har brukt hele dagen og halve natten på å prøve å holde meg gående. Migrenen har satt seg ordentlig fast og uansett hva så gir den ikke slipp. Det er ikke et kraftig anfall, bare langdrygelig og svekkende. Jeg har unngått å ta pille ettersom jeg prøver å la være i tilfelle jeg får avhengighet til dem igjen som kommer til å gjøre at det trekker ut neste gang jeg får en pillefri periode.

Men jeg gir opp for jeg vil bare sove. Jeg er trøtt, sliten og generelt miserabel. Så jeg står opp og lusker meg ut mot kjøkkenet for å finne pillebrettet når jeg hører en lyd. En lyd jeg først tror tilhører dramaqueen-avkommet på fire år til naboen ettersom de alltid lar vinduet hennes være åpent og stemmen hennes bærer imponerende langt. Men nei, til slutt innser jeg at det er definitivt en katt. Mest antagelig min egen.

Så istedetfor å gå rett på kjøkkenet og i det minste bedøve meg litt snur jeg og går rett ut frontdøren. Der på berget i mørket ser jeg Felix (altså, min katt) og han har puffet seg mest mulig opp mens han kommer med et høyt jammer. Lenger ned ser jeg årsaken til spetakkelet. En stor oransjespraglet langhåret katt, som jeg går utifra er en hannkatt, har våget seg inn på Felix sitt revir og ser ikke ut til å helt ta hintet at han ikke er velkommen. Jeg har en mistanke om at dette er en katt jeg har vært borti tidligere og vet at enhver kontakt med dets eier for å sjekke om den er kastrert kommer til å være fullstendig uaktuelt. Man får ikke rykte som “crazy cat lady” ufortjent for å si det sånn.

Å lokke med seg Felix inn er også uaktuelt. Han enser knapt at jeg er der og fokuserer kun på spraglekatten som står på bunnen av berget huset er bygget opp langs. Så da blir det opp til meg, i pysjamas og barbeint, å klatre nedover mot denne katten for å få “susjet” den vekk så det går ann til å få sove. For hvis jeg hører det så hører mest antagelig resten av nabolaget det, og det er da ingen som gidder/orker å høre på sånt natta lang! Men fordømte spraglekatten ser ikke ut til å helt ta hintet og jeg må klatre lengre og lengre ned helt til jeg kommer ned til gata. Da har jeg fått nok og lenger på sprang etter den et par meter. Spraglekatten løper riktignok et stykke før den stopper og snur seg mot meg. Viktig å være demonstrativ…

Jeg måtte riktignok sprintløpe 15 meter i pysjamas og barbeint halv tre om natten midt i et migreneanfall, men til slutt dukker katten inn bak en hekk og stikker. Det er godt nok for meg og jeg får endelig lokket med meg Felix hjem slik at jeg kan holde ham litt opptatt til han har glemt den andre katten i det hele tatt har vært der. Rett inn på kjøkkenet for å blande opp litt saft og tatt en pille mens han følger intenst med hellig overbevist at her vanker det våtfor som belønning. Må nok skuffe ham ettersom jeg ikke orker tanken engang vel vitende at løpeturen jeg akkurat hadde kommer til å gjøre migrenen min langt verre frem til pillen kommer igang.

Men det ble stille i det minste.

Felix forstår definitivt ikke hint

Felix har vært en del av familien de siste ti årene siden jeg skaffet ham da jeg bodde i Danmark. Bare noen måneder tidligere hadde jeg fått beskjed om at katten som ble omplassert før jeg reiste, Bliss, dessverre hadde dødd etter akutt sykdom.

Han var 14 uker gammel da jeg først besøkte damen som hadde ham. Hun eide moren hans som hadde vært en tidligere villkatt og til tross for sin nåværende tiltro til mennesker hadde alikevel lært ungene sine å ta avstand. Han hadde visstnok allerede da blitt en dreven jeger og kom hjem med mus og fugl titt og stadig. Det var ikke mulig å klappe ham og han ville ikke komme opp til deg, men han viste interesse via moren sin at han kunne nok bli en trygg og god katt.

De første ukene jeg hadde ham fikk jeg nesten ikke sove. Han satte virkelig ikke pris på å bli flyttet fra et søvning lite sted langs en landevei til midten av Køge ved siden av den travleste veien inn mot København. Det var dessverre ikke snakk om å slippe ham ut, ikke bare fordi jeg var redd han skulle bli påkjørt, men fordi jeg også var redd han ikke ville komme tilbake igjen ettersom han ikke var helt tam.

Den første nærkontakten vi hadde var at han klatret opp på meg mens han trodde jeg sov i sengen og bet meg forsiktig i albuen. Jeg skvatt fordi jeg var ikke forberedt på det og dermed skvatt han også.

Før jul var foreldrene mine på besøk for de skulle på julefrokost med resten av den danske familien som bodde i nærheten. Forholdet til Felix bedret seg den perioden for faren min brukte et triks som var så enkelt at jeg virkelig burde ha tenkt på det selv.

Skinkepålegg…

Så kom tiden hvor vi flyttet tilbake til Norge og selv om det var en travel hovedvei et steinkast unna lot vi ham alikevel få gå ut. Han har vært lykkelig siden virker det som. Han kommer hjem med fugl og mus som før, og noen ganger med kloremerker og sår etter å ha forsvart sitt revir. Jeg har også måttet løpe ut midt på natten opptil flere ganger gjennom årene for å skille ham og et av grendas mange hannkatter. Tanken er at om jeg våkner av hylinga dems så gjør nok en god del andre naboer det også, og da er det viktig at jeg som hans eier kommer ut og får det til å slutte.

Han har blitt en fantastisk sofagris og kan finne på å ligge ved siden av meg i sengen i flere timer mens jeg ser på tv eller har en dårlig dag. Han snorker heldigvis ikke noe særlig og ber om ikke så mye. Han har i tillegg vist seg å være kjempetrygg når det gjelder trafikk. Han nekter nemlig å krysse veien, han går heller rundt og i undergangen enn over veien. Noe jeg lærte den harde måten da jeg prøvde å bære ham hjem en gang og jeg prøvde å gå over veien. Han ble illsint og skulle slippes ned øyeblikkelig. Over tiden har jeg til og med klart å lære ham å sitte på kommando!

Men når det gjelder den faste soverutinen fra kl 10 til 16 i senga er han nesten ikke til å rokke. Commands be damned! Ikke tar han et hint heller når jeg begynner å fjerne dyner og puter for å bytte sengetøy. Da blir det til at man må løfte ham forsiktig og legge ham på en dyne i sofaen eller så får man aldri fred i huset.