Ultralyd og Akilles

dahlia

For over to år siden fikk Marius den første beskjeden fra legen om at for hans egen helses skyld, så måtte han begynne å gå ned i vekt. Han mumlet noe om treningsstudio, men der hadde vi tross alt vært før. Det er mer enn ett treningsstudio her i byen som har hatt Marius som årelang støttemedlem.

Så jeg foreslo at vi kunne heller gå tur. En time, hver eneste dag. En grei og rolig opptrapping fra å gjøre ingenting.
I begynnelsen var han et mareritt å få med ut. Han hadde selv sagt at han skulle gå og at turgåing er en god ide, men han sleit med å komme seg over dørstokken og var direkte vrang å få med seg når jeg forsøkte å få ham igang.

Til slutt måtte jeg ta et alvorsord og påpeke at det “var ikke for min helse at vi går” og at det er ufint å oppføre seg som en småtrassig treåring når man hjelper til med å holde ham igang. Etter det har det ikke vært besværlig i det hele tatt å få ham med ut. Han spør sjeldent selv om vi skal gå litt, men den trassige treåringen har jeg ikke sett noe mer til.

Vi holdt det gående (pun intended) i over halvannet år. Det dabbet selvsagt litt av de verste regnværsdagene på høsten eller når 3 meter snø kom blåsende inn sidelengs en kald Januar. Da er det kjipest å gå og jeg orker ikke engang tvinge meg selv, enda mindre ham.
Men til tross for det ble alikevel kondisjonen vår bedre. Min var ikke så verst egentlig, men Marius med sine 150kg hadde forferdelig kondisjon. Strengt tatt var den ganske ikkeeksisterende. Og han ble mindre og mindre andpusten av alle bakkene vi nærmest sprintet opp etter hvert

Men ifjor sommer begynte jeg å halte. Jeg merket det som verst da vi var i Danmark i August. Jeg tenkte det sikkert var fordi jeg hadde gått for langt og presset meg for mye, eller at det bare var feil fottøy. Så jeg lot være å gjøre noe med det, men passet på at jeg gikk med de gode joggeskoene i det minste. Jeg vet det er noe galt med fotstillingen min på høyre fot, og de gode joggeskoene retter det opp delvis.

Når jeg våknet om morgenen var jeg helt fæl i bena og haltet et stykke, men etter hvert som dagen gikk seg til haltet jeg mindre og mindre til jeg kunne gå normalt uten problemer. Det var nesten som om jeg bare var stiv om morgenen og skulle tøye og varmes opp litt.

Men for to måneder siden fant jeg en kul over hælen rundt akillessenen min på høyre fot. Jeg hadde et øyeblikk hvor jeg hadde litt småpanikk da det er aldri noensinne morsomt å finne en “kul” på kroppen sin uansett hvor den måtte befinne seg.

Jeg fikk ordnet med en legetime og konklusjonen var at jeg ser ut til å ha gått på meg en betennelse i senen. For å sjekke eventuell skade på senen sendte hun meg til Sykehuset i Tønsberg for en ultralyd.

Og der har jeg akkurat kommet hjem fra. Senen er heldigvis ikke skadet, men de kan se at det er en betennelse på gang der.. Jeg skal da snakke videre med legen om eventuell behandling som mest antagelig kommer til å ta tid uavhengig av hvilken vei vi går.
Men det er alltid en god nyhet å vite at ens kroppsdeler ikke faller av med det første!

Etter første besøket med legen hvor hun fortalte meg at det ser ut som en betennelse så kjørte Marius meg hjem igjen. Jeg hadde fortalt litt om hva legen hadde sagt og pekte på benet mitt før jeg sa; “Det er seriøst IKKE for min helses skyld at vi går…”

Så jeg er glad han begynte å gå til et treningsstudio i Januar og har vært et aktivt medlem istedetfor støttemedlem.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *