Kattebeist som moralsk støtte

Carmen med fjernkontrollen

Katten min, Carmen, er et ordentlig kosetroll. Hun skal gjerne sitte inntil meg når jeg ser på tv, hun blir med på badet og stryker seg langs bena mine når jeg må på do og hun skal aller helst ligge ved siden av meg i senga når jeg skal sove. Jeg får med andre ord svært lite tid alene. Det er alltid en pelsball i nærheten som følger med på nesten alt hva jeg gjør.
Står jeg opp for sent (ifølge henne) så står hun utenfor soveromsdøren og hyler til jeg åpner. Det spiller ingen rolle at Marius har stått opp og prøver å lokke henne vekk fra døren. Her skal det vræles til døren åpnes!

Så når jeg sitter og broderer i godstolen min foran tven så er det vel ingen overraskelse at hun holder seg i nærheten. Om det så betyr at hun koser seg i sola på gulvet ved verandadøren, fotpuffen ved godstolen de gangene Felix ikke har tatt plassen eller sjeselong-biten av sofaen som er rett ved siden av. (Eller en sjelden gang, på toppen av stolryggen.)

Og jeg liker å ha på tven i bakgrunnen slik at det er litt støy som kommer herfra. For eller så må jeg høre naboen under ha filosofiske samtaler med kompisene sine til kl 2 om natten eller to småbarn i overetasjen som løper som gale over gulvet (eller hyler) frem til det er leggetid. Og etter leggetid hører jeg det nye surroundanlegget naboen har skaffet seg til tven SIN.
Så da må man ha litt motlyd så man ikke blir fullstendig sinnsyk. (Eller kanskje jeg har blitt det allerede uten å legge merke til det?)

For et par dager siden skulle jeg visstnok bare glemme å gjøre noe som helst med tven. Carmen hadde lagt seg godt til rette over fjernkontrollen og nektet å flytte seg. Jeg fikk til slutt lirket fjernkontrollen fri til tross for høylydte protester.

Men idag tok kaka. For nå hadde hun lagt seg alltfor godt til rette.

Merker jeg er litt irritert.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *