Julefrokost i Danmark

Carmen i veska

Tidlig torsdags morgen begynte vi på den lange turen ned til Sjælland, Danmark, for å være med på julefrokost med familien. Som vanlig hadde jeg bestilt “sommerhus” som vi delte med min bror og hans familie. Denne gang hadde jeg leid en toppleilighet over en cafe på Enø. Stranda var rett over veien og det blåste så kraftig at selv jeg holdt på å falle overende et par ganger.

Leiligheten var så stor at selve soverommet Marius og jeg sov på var større en stua mi her hjemme. Også Cornflakes satte pris på å løpe rundt og nyte den store plassen. Spesielt i det som viste seg å være et Walk-in-closet på soverommet vårt. Her skulle det nemlig lekes gjemsel for alt det var verdt!

Det var hyggelig å se familien min igjen og vi ble sittende og spise i fem timer mens de minste barne løp omkring og lekte. Det eneste jeg ikke orket å spise var frikadeller, for jeg visste at riskremen kom sist og jeg trengte plass i magen.

Midt i det hele hører vi et forferdelig hyl fra lekerommet og da vi kom bort dit viste det seg å være min fetters sønn som hadde klart å skade seg på et vis. Cornflakes kom ut med hendene i været og sa “Det er ikke meg!” Om det var for å påpeke at hun ikke hadde noe med at han skadet seg eller at det var ikke henne som gråt vites ikke. Men jeg måtte humre litt alikevel. Min fetters sønn hadde klart å skade seg i munnen og begynt å blø litt, men etter litt TLC fra sin mor løp han rundt og lekte igjen.

Riskremen blir satt på bordet med kirsebærsaus. Marius tåler ikke fløte og melk i den skalaen, så han spiser aldri riskrem. Jeg er ikke så superglad i riskrem selv, men jeg liker kirskebærsaus og pleier alltid å ta minst en porsjon. Også er det dette med mandelgaven da. Jeg har kun fått mandelen en gang i mitt liv og da var jeg ei lita jente. Premien var en stor sjokoladenisse som jeg brukte flere dager på å spise.
De gangene vi feiret jul i Norge etter mormor døde er det alltid min mor som har stått for å ordne med mandelgave. Hun elsker marsipan, så hun kjøper alltid en marsipangris fra Frellsen i Danmark. Jeg er ikke glad i marsipan i det hele tatt, så vi tar riskrem av høflighet, ikke for å få mandelen. Men nå er vi hos min tante og hun kjøper ikke marsipan, så her tas porsjoner av riskrem med ambisjoner.

Jeg er egentlig helt forferdelig mett etter den første porsjonen med riskrem. Men alle andre har også spist seg ganske mette og det er litt igjen i skåla. Så jeg tar en siste porsjon til og fyller på med kirsebærsaus. Har jeg nevnt jeg virkelig liker kirsebærsaus? For jeg liker virkelig kirsebærsaus. Halvveis gjennom merker jeg at jeg sliter litt. Jeg er nå kvalmende mett. Så jeg prøver meg litt forsiktig med å pirke i resten av riskremen.. Og der var faen meg mandelen! Så jeg spiser konsekvent rundt den i forsøk på å skjule den litt og samtidig slippe å ha den i munnen for å skjule den. Til slutt, endelig, har jeg spist opp det siste av riskremen og jeg har fått gjemt mandelen i munnen. Men jeg er så sykt kvalm etter all riskremen nå, så jeg lener meg mot skulderen til Marius og gir ham et nuss som jeg alltid gjør, snur meg litt bak ryggen hans og får lagt mandelen i hånden istedet. Oppkastalarm har herved blitt kansellert. Og alle har vært opptatt med å peke på mine onkler og fettere i forsøk på å få dem til å innrømme at de har mandelen. Etter stund begynner min tante å lure på om hun har glemt å legge i mandelen, slik som sist år. Jeg rekker frem hånden og åpner den så alle kan se til latter og jubel. Mandelgaven er min!

Som viste seg å være et slags flaxlodd i julekalenderstil. Jeg lovte også at hvis vi vant førstepremien på 1 million så er selvsagt neste års julefrokost hos meg i Norge. Men jeg vant bare 50 kr så det blir nok ikke villakjøp med det første.

Vi flytter oss til stuen hvor vi sitter og prater litt om ditt og datt. Marius forsvinner på badet et stykke tid. Når han endelig kommer tilbake viser det seg at magen hans har bestemt seg for å slå seg vrang og han har så vondt han nesten rister. Så vi unnskylder oss og sier at det ser dessverre ut som om vi forlate familiestunden tidligere enn planlagt.

Tilbake i sommerhuset som Marius nesten råkjørte til forsvinner han inn på do og blir der i nesten en time. Idet han kommer ut igjen og får ordnet seg litt brus rekker han meg glasset og sier “Nevermind” før han forsvinner inn på do igjen. Sånn fortsatte det til omkring midnatt. Da hadde også broren min og hans familie kommet tilbake fra julefrokosten og en veldig medtatt Cornflakes kom stille og rolig inn på rommet vårt og inn i skapet for å hente bamsen og lykta si som hun hadde gjemt der tidligere.

Jeg sov dårlig så vi var tidlig oppe om morgenen og pakket sammen sakene våre. Klokken åtte vekte jeg broren min og fikk prentet inn i hodet hans hva og hvordan han skulle ordne med avregningen på strøm og hvor nøklene skulle leveres før vi reiste avgårde klokken halv ni.
Kjøreturen hjem var lang og kjedelig, men vi så hjort stående på diverse jorder gjennom Sverige og det er jo alltids noe. Vi kom hjem halv seks. Da hadde en gjest hos naboen bestemt seg for utnytte vårt fravær ved å parkere på plassen vår. Han fikk beskjed om å flytte bilen for etter 9 timer på veien gjennom tre land var humøret bare ikke der. Han humra litt og flytta bilen uten problemer.

Vi har spist litt og jeg har fått ryddet unna alt så det nesten ikke ser ut som om vi har reist i det hele tatt. Har en del sengetøy å vaske selvsagt, men det pleier å gå ganske radig unna.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *