Bomturen til Sverige

Bastøfosen

Vi tok visstnok feil. Turen til Sverige i Juni ble ikke den siste turen grunnet svigerfars død. Mens vi var på ferie hadde det nemlig kommet brev fra den svenske vergen med en giro fra Svenske Skatt som han mente at Marius kunne løse inn i en svensk Nordea filial. Men prosedyren på dette hadde de dessverre ikke nevnt.

Alle papirene Marius behøvde for at dette skulle ordne seg, som f. eks. fullmakt fra hans eldre søster hadde jo han sendt til bostyreren i juni/juli. Så vi satt ikke på halvparten av papirarbeidet de behøvde for å kunne ordne dette. Vi hadde med andre ord kjørt hele veien fra Larvik til Strømstad til ingen nytte. Giroen som kom i posten utløper i tillegg 3. oktober. Marius orker ikke flere turer til Sverige og prøve å ordne med det svenske byråkratiet, så vi har bestemt at den svenske stat skal få beholde de 4 600 svenske kronene. Gudene skal vite at svigerfar hadde betraktelig mer i gjeld enn som så.

Så der satt vi i bilen på en parkeringsplass ved Strømdstad Torg etter tre og en halv times reise. “Tja, hva gjør vi nå?” spurte Marius meg.
– Da reiser vi hjem tenker jeg, svarte jeg bare.

Vi stoppet ved Nordby selvsagt, men vi endte ikke opp med å kjøpe noe. Fryseren er allerede full etter ferien i Danmark og jeg behøver strengt tatt ikke klær. Dessverre har de ikke noe klær til menn som er “plus size” så vi kjørte videre til Østfoldhallen. Der skulle det være en Dressmann XL slik at Marius kunne kjøpe nye bukser. Hans gamle har dessverre revnet. Massivt. “Beyond repair” og alt det der.

Etter Dressmann stoppet vi kort på Plantasjen og plukket med roser, kjørte videre opp til Tune kirke/gård og satt litt ved min venns grav. Jeg prøver å ordne det slik at vi alltid stopper og besøker graven hans når vi er på den siden av fjorden, men det er ikke alltid jeg får det til. Hans familie besøker også stadig graven og passer på. Det kunne jeg se på blomstene og lyngen som allerede var der. Det gjorde det slik at jeg nesten fikk vondt av sidemannen som hadde døde planter på sin grav da det ikke er så lenge siden han ble gravlagt heller. I løpet av den korte tiden han har vært der så har tilsynelatende ingen stellet noe særlig med gravstedet hans, og det ser alltid så sørgelig ut. Men folk sørger på forskjellig måte, og det er kanskje vanskelig for en å måtte bli minnet på savnet i hytt og pine.

For min del blir jeg ikke lenger så trist når jeg besøker min venns gravsted. Jeg sitter litt i gresset ved stenen og sludrer litt. Sludrer med Marius altså. Jeg finner det ikke i meg i sludre med stenen til en død venn. Føler at grensene for “skrulletendenser” går et sted.

Så nå blir det ikke flere Sverigeturer. Regner selvsagt ikke med gjennomkjøringen vi blir nødt til å ta i November da vi skal på julefrokost med familien i Danmark.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *