På ville veier i skogen

Ved frokostbordet idag etter at vi hadde egentlig sovet alltfor lenge foreslo jeg at vi skulle ta en tur i Bøkeskogen som kunne være en langtur så vi ble borte et par timer og fikk kjørt oss litt. Vi gjør dette en gang i mellom, kjører ut til Damgården og går litt rundt på stiene og grusveien som er der ute og virrer tilbake til bilen etter en times tid.

Men istedetfor å kjøre til Damgården fortsatte vi lengre ut til vi fant en parkeringsplass på et området kalt Rømminga. Derfra bestemte vi oss for å gå til Lauvesetra, det er en god del år siden sist jeg har vært der tross alt. Istedetfor grusveien tok vi naturstien, det var der skiltene var og vi følte oss rimelig trygge på å følge denne. Vi holdt godt tempo og priset oss fornøyd over å ha tatt med to flasker vann når varmen ble for mye.

Det vi ikke hadde tatt med i betraktningen er den evinnelige summingen av ALT som finnes av insekt i skogen som skulle på død og liv henge på oss som en jævla klegg. Inkludert klegg! Jeg priset meg lykkelig over at jeg hadde på meg skaut godt trukket over ørene. Jeg barberte hodet mitt igjen for et par dager siden så jeg hadde tatt det på meg for å ikke bli solbrent i hodebunnen.

Vi puster og peser oss opp et par bakker, drikker litt vann og etter 45 minutter kommer vi til Lauvesetra. Der er det absolutt ingen. Vi har møtt en dame med en hund på veien som var tilsynelatende på vei hjem, men det var det eneste. Vi sitter litt på setra og hviler og bestemmer oss for å gå videre. Istedetfor å ta den LANGE veien tilbake til parkeringsplassen på Rømminga (6km) bestemmer vi oss for å gå mot Bjerke istedet. Skiltet påstår det er 2,5km unna og det burde vi jo klare. Så vi fortsetter nordvest. Vi går en halvtime før Marius, som endelig har fått dekning og kan se på kartet hvor vi er, påstår at vi må begynne å finne en sørgående vei eller så ender vi opp med å gå rundt Farrisvannet og det absolutt nekter han. Det forstår jeg godt, Larvik er over en mil unna tross alt.

Så vi finner til slutt en vei som går sørover som vi følger. Vi trasker og går og veksler mellom å drikke litt vann og veive vekk innpåslitne fluer, mygg, klegg og jeg vet ikke hva. Plutselig hører vi noe på venstre siden av veien i krattet og en hjort løper avgårde. Fabelaktig, sett villtdyr også! Etter et par kilometer skuer jeg nedover en bakke og roper “Bil!” – Takk Gud, sier Marius. Vi trodde dermed at det ikke ville være langt til en grusvei vi kunne følge tilbake til Rømminga. Og så feil kan man ta.

For bilen stod parkert ved sommerhus på andre sida av Tyttebærøya (it’s a place, google it). Det var en flott strandlinje, en brygge og fjell som sperret av enhver ambisjon mot å gå både sør og østover.

Men vi er varme og svette og bestemmer oss for å slappe litt av på stranda. Jeg skreller av meg tøyet til jeg står i undertøy og vasser ut i Farrisvannet. Jeg er så svett at vannet smaker salt og jeg blir brått engstelig og tror vi har kommet et helt annet sted enn Farrisvannet.

Marius prøver å finne ut hvor vi kan gå for å komme tilbake til enten bilen eller Lauvesetra kjappest måte. Mobilen har bare 20% batteri igjen og Edomondo-appen han bruker for å holde styr på hvor langt vi har gått (Så langt 8 km i to timer) må slåes av for at batteriet skal overleve til vi kommer tilbake til bilen.
Mobilen min hadde ihvertfall bestemt seg for at den ikke skulle ha dekning i det hele tatt. Til det punktet at jeg måtte slå den av og på igjen senere da vi kom tilbake til Larvik da den stadig ikke hadde funnet dekning.

Vi bestemmer oss for å gå samme vei tilbake som vi hadde kommet til Lauvesetra. Jeg har virkelig ikke lyst, men det ser ikke ut som om det er andre steder å gå. Etter å ha kommet opp den verste, seige jævligste bakken noensinne kjører sommerhuseierne forbi oss. Jeg angrer på at jeg ikke fikk Marius til å spørre dem om vi kunne sitte på tilbake til Lauvesetra eller hvor som helst. Men han har liten pizzabil og han har to unger og en hund med. Den er full og han går mest antagelig ikke med på å ha oss på lasteplanet.

Og så kommer vi til en sidevei som går østover. – Skal vi prøve? spør han meg. “Vi kan,” svarer jeg, “Men hva ser du på kartet? Er det sti der eller slutter veien etter et stykke?” – Jeg tror det er sti. Så vi går. Og vi går. Og etter en stund er stien så lite brukt at den forsvinner. Og vi må klatre over et fjellknaus for å komme gjennom et åpent område hvor de ved et eller annet tidspunkt ifjor har hogd. Og vi fortsetter gjennom området for å komme tilbake til en ny sti som angivelig er bare noen meter unna.

“Plopp” sa det bare og så sugde brått bakken tak i meg. Til tross for at jeg hadde prøvd å være forsiktig hadde jeg alikevel klart å tråkke rett i en gjørmemyr og skoene mine blir sugd rett ned. Jeg hopper til og stavrer meg fremover mens jeg påpeker “Ikke gå der.” Jeg ble i det minste ikke sittende fast.

Så kommer vi endelig til stien hvor det er trygt å gå. Denne stien har blitt brukt mer og jeg slapper av litt igjen. Etter et stykke kommer vi tilbake til grusveien som går til Lauvesetra. Jaja, så har vi i det minste kommet et stykke og Lauvesetra er nå bare halvannen kilometer unna.

Alt vannet er drukket opp og den legendariske kvikklunsjen vi hadde med er borte. Vi tar en lengre pause på Lauvesetra når vi ENDELIG kommer dit. Alt gjør vondt fra hoftene og ned til tærne. I tillegg VET jeg at jeg allerede har en vannblemme under foten fra før og den er neppe bedre nå. Jeg sovner nesten der jeg ligger i gresset. Jeg har egentlig bare lyst til å bli der. Men jeg vet han ikke får hentet bilen fordi det er bom på grusveien nede ved Rømminga. Så vi MÅ gå. Men det er heldigvis bare 4 km igjen.

Det verker og sitrer stadig i bena mine når vi begynner å gå igjen. Vi tar samme veien tilbake til Rømminga som vi kom. Den som påstår det bare er 3,8km dit. Marius klarer ikke å holde følge og må stoppe for å ha pauser. Jeg klarer ikke å stoppe, for stopper jeg så stivner bena og da blir det verre igjen å starte på ny. Så jeg fortsetter videre og peiser på mens han faller etter. Jeg tenker som så at siden mobilene, lommebok og bilnøkkelen er i sekken som jeg nå bærer, så kan jeg liksågodt gå i forveien og se om jeg får henta bilen og kjørt ihvertfall litt slik at han slipper å traske gjennom det hele.

Men vi faller lengre og lengre fra hverandre, for jo mer jeg tenker på å finne bilen jo høyere blir tempoet mitt, og jeg vet han har slakket av langt bak meg. Så endelig møter jeg en grusvei og tror jeg skal til høyre. Jeg peiser på opp bakken og nærmest drømmer om å se bilen når som helst, jeg vil bare så jævlig vekk herfra. Men når jeg kommer på toppen av bakken er det brått slutt. Det er en vendeplass. Faen. Fram med mobilen til Marius og se hvor jeg kan gå. Det er UTELUKKET at jeg tar naturstien, jeg orker ikke tanken på flere klegg, mygg og jævla bakker opp og ned.

Så jeg peiser tilbake ned bakken og vet ikke om Marius er stadig bak meg frader jeg kom eller har nå gått forbi og inn på naturstien videre. Jeg skraper en pil på grusveien i retningen jeg mener han må gå for at vi skal møtes og håper på det beste. Lengre ned i bakken finner jeg en ny grusvei som ifølge kartet på mobilen skal ta meg mot Rømminga. Mobilen har 5% batteri igjen. Jeg legger den i sekken ettersom det kun er den ene veien og setter opp tempoet. Jeg SKAL til den jævla bilen!

Så.. endelig… ser jeg parkeringsplassen. Og der sitter Marius og venter på meg. “Hvordan i helvete kom jeg før deg?” spør han – Jeg gikk feil på grusveien og visste ikke om du hadde tatt meg igjen når jeg hadde kommet ned til stien. Han stavrer seg på bena, jeg røsker fram bilnøkkelen og låser opp bilen. “La oss komme oss vekk herfra fort som faen!”

På veien hjem stopper vi på McDonalds på Nordbyen og kjøper fire store cola. Vi er dehydrerte så det holder, men jeg skal pokker meg ha cola! Den første colaen forsvinner før vi når Øya. Det gjør vondt å drikke, føttene verker som aldri før og jeg kjenner det prikker i ansiktet mitt uten at jeg helt forstår hvorfor.

Jeg husker ikke engang at vi spiste middag. Men etter en kjapp dusj og litt mat har vi blitt liggende på sofaen som slakt.


Joggeskoene mine ser helt forferdelige ut, forhåpentligvis ordner det seg etter en god tur i vaskemaskinen. Tenke seg til, de skal egentlig være hvite. Og disse giftet jeg meg faktisk i!

TLDR?

Korteste oppsummeringen noensinne ble gjort med en britisk venn over Skype:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *