Mitt love/hate forhold til brevskriving

I 2015 ble jeg medlem i et par Facebook grupper hvor man kunne finne noen å skrive brev med. Jeg hadde masse brevvenninner som barn (og jeg husker absolutt ingen av dem) og tenkte at det kanskje ville være hyggelig å ta opp denne hobbyen igjen. Jeg liker også å få andre ting enn regninger i posten så hvorfor ikke?

Min første brevvenninne heter Julia. Hun er kjempehyggelig og skriver masse om hverdagen sin og jobb og hvordan det er for henne å flytte til Norge fra Tyskland og prosessen med å få norsk statsborgerskap etter å ha bodd her et par år. Hun skriver til meg på norsk, med stord dialekt, hvor spesielt er ikke det? Ettersom vi har mange felles hobbyer og interesser, og rett og slett kommer så godt overens, så er Julia den jeg ba om å være forlover for meg når jeg skulle gifte meg.

Lene er ei dansk kvinne som giftet seg med en brite og flyttet til England og har bodd der siden. Første brevet hun sendte meg kom 6 måneder etter hun spurte om vi skulle skrive sammen, det neste tok et år. Men hun skriver flotte lange brev og det er alltid like hyggelig å høre om hvordan det går med familien hennes og deres nye arts & crafts butikk som de har startet opp i lokalmiljøet sitt. Etter hva jeg vet skriver vi stadig sammen, på dansk.

Når jeg skriver brev så bruker jeg en gammel skrivemaskin. Jeg har en lei uvane med å ha et ganske krampeaktig hold på kulepenn og blyant så det tar ikke lang tid før jeg opplever smerter og nedsatt motorikk i hånda. Dermed er det mye lettere å sitte og klampre på den gammel skrivemaskin som ikke krever mye. Jeg kunne sikkert ha skrivd brev på pc’en også som jeg printer ut, men jeg merker at det skal utrolig lite til før jeg blir distrahert og plutselig blir sittende og surfe rundt på Youtube. (Som jeg iløpet av dette innlegget har gjort opptil flere ganger.) Med skrivemaskinen er det lettere å fokusere og jeg kan sitte hvor enn jeg vil i leiligheten, til og med ute på verandaen.

Det er beroligende å sitte og skrive. Man kan ta seg god tid og fortelle om forskjellige aspekter av sitt liv som man ikke vanligvis kan på facebook eller lignende. En fortrolig samtale mellom to mennesker og ingen andre. Noe som er ganske sjeldent slik verden har blitt nå.

Men så er det alt det andre jeg syntes er teit med brevskriving.

Ifjor havnet jeg litt i en “grøft”. Jeg følte meg ikke helt på topp, hadde lite energi og vilje til å gjøre noe særlig. Som resultat betydde det at jeg hadde hverken ork eller lyst til å skrive noe særlig. Etter 2-3 måneder uten å ha skrivd et ord til noen fikk jeg brått en illsint melding over facebook fra ei. Her hadde hun sittet og ventet på brev fra meg i tre måneder og ettersom jeg var upålitelig med å svare så var hun ikke interessert i å skrive med meg lenger. At jeg hadde havnet i denne grøften og til tross for hennes egne bekjennelser og erfaringer om depresjon kunne hun visstnok ikke brydd seg mindre. Hun ville avbryte tvert for jeg var visst ufin som lot henne sitte og vente.
Vanligvis tar jeg ikke drit på den måten, men når man ikke engang har ork til å skrive så har man mindre ork til å krangle om det. Så jeg trakk på skuldrene og tenkte “javel, whatever”.

Jeg hater diddl-papir og klistremerker. Sist jeg sjekket er jeg i tredveårene. Jeg syntes Diddl-papir var pinlig nok da jeg var i tidlig tenårene, det har ikke blitt bedre med årene. Eller som ei venninne kommenterte “er hun fjortis eller førtis liksom?” da jeg viste henne bilde av et brev jeg hadde fått. Max rosa Diddl brevpapir i A5-format komplett med klistremerker av ymse sukkersøte ting og smilefjes. En komplett blanding av tapt barndom, en litt skummel form for trendy ADHD og lystig begjær etter rosa glitter. Akkurat hva jeg, en morbid gother, trengte i livet mitt. Rosa glitter og smilefjes.

Brevskriving kan være så mangt for mange, men det er ofte vanskelig å finne gullskriverne merker jeg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *