Home HverdagslivKjæledyr Kjære kattebeist, vi må snakke sammen

Kjære kattebeist, vi må snakke sammen

23. mai 2017
Kjære kattebeist, vi må snakke sammen

Klokken er halv tre om natten. Jeg har brukt hele dagen og halve natten på å prøve å holde meg gående. Migrenen har satt seg ordentlig fast og uansett hva så gir den ikke slipp. Det er ikke et kraftig anfall, bare langdrygelig og svekkende. Jeg har unngått å ta pille ettersom jeg prøver å la være i tilfelle jeg får avhengighet til dem igjen som kommer til å gjøre at det trekker ut neste gang jeg får en pillefri periode.

Men jeg gir opp for jeg vil bare sove. Jeg er trøtt, sliten og generelt miserabel. Så jeg står opp og lusker meg ut mot kjøkkenet for å finne pillebrettet når jeg hører en lyd. En lyd jeg først tror tilhører dramaqueen-avkommet på fire år til naboen ettersom de alltid lar vinduet hennes være åpent og stemmen hennes bærer imponerende langt. Men nei, til slutt innser jeg at det er definitivt en katt. Mest antagelig min egen.

Så istedetfor å gå rett på kjøkkenet og i det minste bedøve meg litt snur jeg og går rett ut frontdøren. Der på berget i mørket ser jeg Felix (altså, min katt) og han har puffet seg mest mulig opp mens han kommer med et høyt jammer. Lenger ned ser jeg årsaken til spetakkelet. En stor oransjespraglet langhåret katt, som jeg går utifra er en hannkatt, har våget seg inn på Felix sitt revir og ser ikke ut til å helt ta hintet at han ikke er velkommen. Jeg har en mistanke om at dette er en katt jeg har vært borti tidligere og vet at enhver kontakt med dets eier for å sjekke om den er kastrert kommer til å være fullstendig uaktuelt. Man får ikke rykte som “crazy cat lady” ufortjent for å si det sånn.

Å lokke med seg Felix inn er også uaktuelt. Han enser knapt at jeg er der og fokuserer kun på spraglekatten som står på bunnen av berget huset er bygget opp langs. Så da blir det opp til meg, i pysjamas og barbeint, å klatre nedover mot denne katten for å få “susjet” den vekk så det går ann til å få sove. For hvis jeg hører det så hører mest antagelig resten av nabolaget det, og det er da ingen som gidder/orker å høre på sånt natta lang! Men fordømte spraglekatten ser ikke ut til å helt ta hintet og jeg må klatre lengre og lengre ned helt til jeg kommer ned til gata. Da har jeg fått nok og lenger på sprang etter den et par meter. Spraglekatten løper riktignok et stykke før den stopper og snur seg mot meg. Viktig å være demonstrativ…

Jeg måtte riktignok sprintløpe 15 meter i pysjamas og barbeint halv tre om natten midt i et migreneanfall, men til slutt dukker katten inn bak en hekk og stikker. Det er godt nok for meg og jeg får endelig lokket med meg Felix hjem slik at jeg kan holde ham litt opptatt til han har glemt den andre katten i det hele tatt har vært der. Rett inn på kjøkkenet for å blande opp litt saft og tatt en pille mens han følger intenst med hellig overbevist at her vanker det våtfor som belønning. Må nok skuffe ham ettersom jeg ikke orker tanken engang vel vitende at løpeturen jeg akkurat hadde kommer til å gjøre migrenen min langt verre frem til pillen kommer igang.

Men det ble stille i det minste.

Kanskje du også vil like disse

Leave a Comment