Home Internett & Gaming Et spørsmål jeg burde ha stilt før

Et spørsmål jeg burde ha stilt før

18. mai 2017
Et spørsmål jeg burde ha stilt før

Marius og jeg flyttet sammen i 2003. Da bodde vi på Torstvedt i Larvik i en overpriset Labo-leilighet vi hadde funnet ved hjelp av Sosialen. Kort tid etter fikk vi internett og jeg begynte for alvor å lage og designe hjemmesider som best jeg kunne. Strengt tatt gjorde jeg ikke noe annet ettersom jeg var arbeidsledig i den perioden. Iløpet av kort tid hadde jeg satt opp en blogg som jeg fortsatte å skrive i flere år. Den møtte vel strengt tatt sin uoffisielle død i 2007 ettersom jeg hadde så store problemer med en person som hadde bestemt seg for å være min “mortal enemy” og ville ikke slutte å trakassere meg uansett hvor mye politiet og advokaten sa ifra.

Det endte med at jeg solgte domenet til en venninne som blogget litt der av og til, men til slutt falt fra da hun hadde sine egne hjemmesider å håndtere. Til slutt kjøpte jeg domenet tilbake og det er stadig en blogg der, men jeg skriver egentlig ikke noe der mer. Jeg venter til stadighet på at skrivekløen skal komme tilbake og at de vonde tankene i bakhodet skal forsvinne sånn at jeg føler at jeg KAN skrive der uten å måtte uroe meg. For til tross for heftige advokatutgifter og kontaktforbud så er jeg stadig var for å gi ham tegn til at jeg stadig er “der”.

Jeg sitter også og snoker en del på Kvinneguiden sitt Rampelys forum hvor det ofte diskuteres forskjellige bloggere som ofte har litt annen trafikk enn oss vanlig dødelig. En ting jeg har lagt merke til er at utleveringen disse bloggerne har av sine liv og sine nærmeste, om det så er nære familiemedlemmer, kjæresten eller egne mindreårige barn. Det diskuteres mye angående denne utleveringen av sine barn, nære og kjære. Og det fikk meg til å innse noe jeg burde ha kommet fram til langt tidligere.

Marius og jeg har vært sammen i over 15 år og jeg har blogget nesten hele den tiden. I den tiden har jeg skrevet mye som er ganske personlig, på engelsk for å nå flest mulig uten spesielt omtanke. Og det var først for noen dager siden mens vi var ute og gikk tur jeg stilte det spørsmålet som burde ha blitt stilt for 15 år siden.

Hvor går grensen for det jeg kan skrive om angående deg og oss? Hva er du komfortabel med?

Marius i sin øyeblikksbaserte visdom svarte ganske greit; “Ikke skriv noe du ikke er komfortabel med å bli konfrontert med.”

Så lenge jeg ikke identifiserer ham med fullt navn, tilhørig bilde og adresse samt arbeidsplassen hans, så er det tross alt det samme for ham hva jeg skriver og hvor detaljert det måtte være. Men det i seg selv har alltid vært regelen for min del, folk skal ha lov til å være private uten at jeg identifiserer dem direkte. Men så lenge jeg selv er komfortabel med å snakke om det jeg skriver og bli konfrontert med det, så var det et fett for ham.

Jeg spør meg selv hvor mange andre bloggere har denne “avtalen” gående med sine nære og barn. Jeg har forsåvidt ikke egne barn, men jeg har mange venner som har. Og det er en tidligere klassevenninne fra videregående skole som skiller seg ut. Mens halve vennelista mi hvert år legger ut hauger av barnebilder i alle former og tilstander uten særlige begrensninger, så skiller Ingeborg seg ut. Vi har ikke snakket sammen på snart 16 år, men du vet, vi er venner på facebook. Til dags dato aner jeg stadig ikke hvordan barnet til Ingeborg egentlig ser ut. Bildene hun tar er alltid med barnet vendt vekk fra kamera eller fra en annerledes vinkel.

Ingeborg syntes det er viktig å ha kontroll over bildene av sitt eget barn slik at det ikke havner steder de ikke skal, eller i verste fall gjør ham identifiserbar som øker risikoen for at noen kan utnytte dette. Hun mener at ansiktsbilder er noe som vurderes når barnet er stort nok til å forstå konseptet og eventuelle farer ved å legge ut for mye personlig informasjon på internett. Det er dessverre ikke mange nok som tenker som Ingeborg.

Kanskje du også vil like disse

Leave a Comment